21. Hver sin tur, en kort og en lang [vinterferie]

Tirsdag var det på tide med langrennski på beina igjen. De eldste guttene ville gjerne gå litt lengre enn mellombarna på 5 og 6, så nok en gang tok fedrene fatt på de eldste to guttene på 7 og 9 år. Hos oss fikk minstemor på 1 bli med i pulken, det var godt å få litt ekstra lang lur når det er så vanskelig å få sove på dagtid. De gikk til Åkerstølen og ble premiert med åpen kafé der. Gutta gikk ikke så mye sammen, det er vanskeligere å prate uanstrengt om Skylanders og andre viktige ting når man må gå etterhverandre i sporet. Skiene bråker litt for mye, og de bruker fremdeles både energi og konsentrasjon på å komme seg fram og opp. Men det er uansett greit å ha en kompis å jage opp eller ned bakken, noen som kan byttelåne pappa for motivasjon og drahjelp.

Baktroppen nådde nye bunnmål i turlengde. Denne gangen tok kakaotrangen oss før krysset på Lorthøl. Mr Fryktløs sitt alias er «EG vil HJEM!», han gikk etterhvert på beina opp de siste bakkene. All ære til den andre mammaen som klarte å motivere til litt ekstra skigåing på den motivasjonsløse 6-åringen, med egen 2-åring i meis på ryggen. Men vi fikk kakao, appelsin og pølse på thermos i dag også. En times oppoverbakke ble permiert med 10 minutters kjøring nedover.

Dagen ble avsluttet med stort pizzabord i den lille leiligheten vår, de eldste overnattet hos den andre familien mens de mellomste trollene fikk sove hos oss. Det var veldig spennende, og greit å øve med liggebesøk når foreldrene er 20 meter lenger ned i gangen.

18. skidag i bakken [vinterferie]

Det var lørdag og vinterferie. Dagen før hadde mormor tatt med seg en isbjørn og en okse på toget fra Bergen til Ustaoset. For oss som har tilbragt årets vinter i Bergen, var det ren lykke å se snøhaugene på Ustaoset. Vinterdressene fikk lagt igjen litt sand og skit i snøhaugene mens de rutjset med bæreposer på rompa. Verdens enkleste, og raskeste rompeakebrett.

Mor og far, og lille frøken rødspette (ferdig med vannkoppene nå) kjørte bilen over fjellet etter arbeid. Vi fikk etterhvert varme i leiligheten, mat i skrotten og skrottene i seng i rimelig tid. Så når lørdagen endelig kom var vi klare for å ta turen til Geilo for å prøve å stå slalåm. Mormor og lillefrøken ble hjemme med akebrett og kort vei til skivemat og sovetid. Vi andre fikk gå gradene fra bånd til tallerkentrekk, og 6-åringen klarte til slutt å ta barneheisen alene. Det var stor stas.

Det var fine forhold i bakken (Slaatta), både vær og føre var på vår side. Det var heller ikke avskrekkende fullt eller tilløp til dårlig stemning selv om det var en lørdag med vinterferie for store deler av landet. Den sist for østlandet og den første for vestlandet. De voksne byttet på å kjøre med 6- og 9-åringen. 6 åringen er også kjent som fryktløs, og nesten uten styring,en litt skummel kombinasjon, men det gikk heldigvis alltid bra. Den snunsfornuftige storebroren har litt mer erfaring og ble med flere turer i «toppheisen», korken. Han nekter imidlertid å kjøre rød løype ned. Jeg frykter at jeg har blitt så rusten at jeg trives best i de blå løypene, men det var gøy å få litt mer fart under skiene enn det du trenger for å bremse en halvgal 6-åring.

I løpet av den første timen med «Jeg vil hjem!» og etter det fikk vi 4,5 timer med ren lykke. Puddersnø avløst av pølse på termos og varm saft. Den som tar heisen alene fikk noen ekstra sjokoladebiter i premie.

Det var ekstra deilig å komme hjem til ferdig middag og fornøyd akedronning den dagen. Takk til mamma/mormor som holdt hjemmefronten for oss.