28. En siste dag i slalåmbakken?

Dette ble til slutt en vinter i slalåmbakken.

Etter avtale med slalåmfantomene fra vinterferien hadde gutta klokke på ringing, på selveste klokkesnusøndagen. Det var ikke bare enkelt å stå opp kl 7 (6 gammel tid) søndag morgen, og gutta som dagen før hadde fått montert opp trampolina og tråkket rundt i T-skjorter, var heller ikke så motivert for en ekstra dag med votter og luer. Men et sted mellom Nordås og Kvamskogen kom motivasjonen sigende. Tiden vil vise om det blir noen fler turer i år, men det er sein påske, og forsvinnende lite snø i vår del av landet, så det spørs veldig om vi rekker noen flere turer på nedoverski.

Eikedalen

20. Nok en dag i bakken, med selskap denne gangen [vinterferie]

Med forsterkninger fra Bergen, en familie med venner for alle, var vi klar for nok en vinterferiedag. Denne gangen gikk vi for klassisk kjønnsrolledeling, fedre og de elste barna reiste til Geilo/Kikut for å teste barnebakken der. Forhåpentligvis skulle det også være litt mindre vind der. Det gikk bedre og bedre for fryktløs, og det var stas å ha noen nesten jevnaldrende å sammenlikne seg med. Noen er tøffest i heisen, andre på vei over hoppet. Alle liker sjokoladeskiver og varm saft/kakao. Også denne gangen gikk ferden fra barnebåndet, via enkle tallerkenheiser og til slutt endatil noen turer i stolheisen, eller sofaheisen som enkelte liker å kalle den.

Kvinner og de yngste på 1 og 2 år brukte dagen hjemme og rundt huse, på akebrett og med ski på beina. 2-åringen gikk minst 500 meter, på vei tilbake fikk husets ettåring prøve å ha ski på beina. Det ville være en drøy overdrivelse å si at hun har gått på ski, men jeg slapp henne et øyeblikk, da seilte hun et par meter med vinden. Det var aller mest stas å sitte på akebrettet å bli dratt avgårde. Veldig stas, akebrettet som ofte sto til tørk på badet ble i tide og utide dratt fram sammen med dress og vintersko. Man kan få sagt mye uten å prate.

18. skidag i bakken [vinterferie]

Det var lørdag og vinterferie. Dagen før hadde mormor tatt med seg en isbjørn og en okse på toget fra Bergen til Ustaoset. For oss som har tilbragt årets vinter i Bergen, var det ren lykke å se snøhaugene på Ustaoset. Vinterdressene fikk lagt igjen litt sand og skit i snøhaugene mens de rutjset med bæreposer på rompa. Verdens enkleste, og raskeste rompeakebrett.

Mor og far, og lille frøken rødspette (ferdig med vannkoppene nå) kjørte bilen over fjellet etter arbeid. Vi fikk etterhvert varme i leiligheten, mat i skrotten og skrottene i seng i rimelig tid. Så når lørdagen endelig kom var vi klare for å ta turen til Geilo for å prøve å stå slalåm. Mormor og lillefrøken ble hjemme med akebrett og kort vei til skivemat og sovetid. Vi andre fikk gå gradene fra bånd til tallerkentrekk, og 6-åringen klarte til slutt å ta barneheisen alene. Det var stor stas.

Det var fine forhold i bakken (Slaatta), både vær og føre var på vår side. Det var heller ikke avskrekkende fullt eller tilløp til dårlig stemning selv om det var en lørdag med vinterferie for store deler av landet. Den sist for østlandet og den første for vestlandet. De voksne byttet på å kjøre med 6- og 9-åringen. 6 åringen er også kjent som fryktløs, og nesten uten styring,en litt skummel kombinasjon, men det gikk heldigvis alltid bra. Den snunsfornuftige storebroren har litt mer erfaring og ble med flere turer i «toppheisen», korken. Han nekter imidlertid å kjøre rød løype ned. Jeg frykter at jeg har blitt så rusten at jeg trives best i de blå løypene, men det var gøy å få litt mer fart under skiene enn det du trenger for å bremse en halvgal 6-åring.

I løpet av den første timen med «Jeg vil hjem!» og etter det fikk vi 4,5 timer med ren lykke. Puddersnø avløst av pølse på termos og varm saft. Den som tar heisen alene fikk noen ekstra sjokoladebiter i premie.

Det var ekstra deilig å komme hjem til ferdig middag og fornøyd akedronning den dagen. Takk til mamma/mormor som holdt hjemmefronten for oss.