21. Hver sin tur, en kort og en lang [vinterferie]

Tirsdag var det på tide med langrennski på beina igjen. De eldste guttene ville gjerne gå litt lengre enn mellombarna på 5 og 6, så nok en gang tok fedrene fatt på de eldste to guttene på 7 og 9 år. Hos oss fikk minstemor på 1 bli med i pulken, det var godt å få litt ekstra lang lur når det er så vanskelig å få sove på dagtid. De gikk til Åkerstølen og ble premiert med åpen kafé der. Gutta gikk ikke så mye sammen, det er vanskeligere å prate uanstrengt om Skylanders og andre viktige ting når man må gå etterhverandre i sporet. Skiene bråker litt for mye, og de bruker fremdeles både energi og konsentrasjon på å komme seg fram og opp. Men det er uansett greit å ha en kompis å jage opp eller ned bakken, noen som kan byttelåne pappa for motivasjon og drahjelp.

Baktroppen nådde nye bunnmål i turlengde. Denne gangen tok kakaotrangen oss før krysset på Lorthøl. Mr Fryktløs sitt alias er «EG vil HJEM!», han gikk etterhvert på beina opp de siste bakkene. All ære til den andre mammaen som klarte å motivere til litt ekstra skigåing på den motivasjonsløse 6-åringen, med egen 2-åring i meis på ryggen. Men vi fikk kakao, appelsin og pølse på thermos i dag også. En times oppoverbakke ble permiert med 10 minutters kjøring nedover.

Dagen ble avsluttet med stort pizzabord i den lille leiligheten vår, de eldste overnattet hos den andre familien mens de mellomste trollene fikk sove hos oss. Det var veldig spennende, og greit å øve med liggebesøk når foreldrene er 20 meter lenger ned i gangen.

19. Skitur med pulk [vinterferie]

Det ble søndag og mormor hadde tatt turen tilbake til Trondheim, så måtte vi ta oss av hele ungeflokken på egen hånd. Vi måtte vente litt på at Jokeren skulle åpne, en sånn fin butikk som har litt av veldig mye rart, blant annet utleie av pulk, skistaver og to typer gåselever på boks. Fint skal det være på fjellet også.’

Når vi kom til smøring av ski, så kan vi ikke si annet enn at det ikke er så lett å vite hva som passer til slake oppoverbakker og ca null-føre. Det er bare å innrømme at vi ikke er så veldig erfarne på skitur og smøring, men vi kom oss av gårde. Hvordan man smører mr «eg vil hjem!» på 6 år, er fortsatt en gåte. Sjokolade hjelper bare litt. Vi klarte til slutt å komme oss 2 km fra startpunktet, men jeg foretrekker å omtale det som en halvannen times blodslit i motbakke. For de som er lokalkjent så gikk vi altså ut fra hotellet på UStaoset og oppover i nærløypa, passerte krysset på Lorthøl med ca 500 m mot Åkerstølen. Der fant vi en slags ly for vinden, pølser på termosen i dag igjen og snø som denne gangen var for dyp for rompeakebrettene. Det var visst deilig å ligg/sove i pulken så lenge den var i bevegelse, men når den stoppet var det fint å komme opp for å få litt pølse og lunken saft. Ulempen med å gå på ski fra Ustaoset er at man stort sett alltid starter med oppoverbakker. Fordelen er at da går det kjapt å renne seg hjem igjen når man plutselig er ferdig med turen.

Det blåste litt for mye for oss den dagen. Men vi var i det minste på riktig side av den stengte Hardangervidda. Sent på kvelden fikk vi endelig besøk av en vennefamilie som skulle ha vinterferie på hotellet. De hadde stått i kø for kolonne ca kl 14, men måtte snu ved Dyranut. I 9-tiden fikk de kveldsmat på døra og besøk av en ivrig ventende kompis. De to yngste var allerede lagt for natta.