27. Trollskogen

Eventyrene vil ingen ende ta. Denne søndagen hadde lillestorebror foreslått målet for turen, og meldt seg frivillig som turleder. Ferden gikk opp nøttestien, forbi skolen han skal begynne på, ned en bakke, opp en bakke – og vips var vi i Trollskogen, hvor han bruker å gå på tur med barnehagen. Det er en klassisk liten byggefeltskog som ligger midt i suburbias tettbygde strøk. Ettersom den ligger på en topp, ser man ikke de nærmeste husene så godt. Og ettersom det er så mange kreative barnehager, skolebarn og speidere i nærheten så er det flust med slengdisser av uviss sikkerhet og til og med ei hjemmesnekret hengebru.

Målet med turen var å få luftet oss litt før vi skulle i storveis bursdagsfeiring til fine tante K. En bonus var at jeg på vei hjem klarte å lure lillestorebror til å vise meg Barkedalen, enda et yndet turmål for barnehagegjengen. Det ble litt kjedelig å gå noen ekstra 500 meter på asfalt på hjemveien, men alle overlevde det også heldigvis. Den som ikke overlevde turen var meisen, som nok har gjort sin plikt for noen år siden. Vi arvet meisen fra en trebarnsfamilie, og jeg har på følelsen at den har hatt et godt liv også før den familien. Så får vi se om vi skal skaffe oss en fancy og moderne meis for den siste innspurten av turer før lilleøster er selvgående på tur.

2014-03-23 11.41.49

2014-03-23 11.41.55

 

 

 

2014-03-23 11.42.37

2014-03-23 11.55.13

26. Eventyrer på tur

I et par år har vi visst om og tenkt på at storebror kanskje skulle dra på Eventyrspill i Langeskogen. Det er en gjeng som leker eventyr og lever ut en fortelling over flere episoder, med fare for å trampe i salaten vil jeg kalle det en lavterskel laiv. Eventyrspillet ledes av voksne som vet hva de holder på med, og enkelte av ungdommene har vært med over flere år og er med på å drive spillet videre. Man kan lese litt om dette på Tidsreiser.no sin egen hjemmeside. Dagen starter med påmelding, utdeling av utstyr og klær og at man får fortalt begynnelsen av historien – så er det bare å sette i gang å leke!

Endelig passet det med lørdagen og den øvrige familiens planer, og til stor lykke viser det seg at en god klassekompis skal avgårde med flere i familien. Storebror dro avgårde godt kledd med regntøy, og med matpakke en ekstra genser og drikke i sekken. Han kom hjem etter 6 timers lek, strålende fornøyd, våt og klar for å være med neste gang også. Denne gangen hadde han vært Hobbit, og kunne fortelle at det var litt vanskelig å kampe i gjørma.

De har Eventyrspill i Langeskogen utenfor Bergen en gang i måneden, og det finnes liknende tilbud andre steder i landet. Anbefales eventyrlystne fra 8 år og oppover.

 

 

 

 

25. Etter vannkoppene

Familien er nå høytidelig erklært ferdig med vannkoppene. Vi har hatt ei uke i karantene, og måtte ta til takke med tur i bokform. Vi har lest noen flere sider i Ringens brorskap, og fått enda mer lyst til å dra på skikkelig langtur. Endelig kom onsdag ettermiddag med sol og deilig vårvær. Gutta var kastet ut for å løpe av seg litt, da nabojenta ringte på og lurte på om vi ville være med til Skjoldabukta. Tja, jo, det høres hyggelig ut. Noen minutter senere var to damer og to gutter klare for en liten ettermiddagstur. Naboene skulle lufte hund, småjenter og spise lettvint middag. Vi utstyrte oss med Kornmo og sitteunderlag.

Det ble et gledelig gjensyn med sommerens badeplass. Det er lettere å klatre både opp og ned svaberget med utesko og klær, enn barfot og i badebukse. Ingeborg ble stående nede og rope opp til guttene på toppen av «fjellet». Vi delte på godt humør, banan og kjeks. Slengdissa hang på samme sted som i fjor, og under over alle under – ingen badet! Ikke så mye som en liten plump over sko eller støvelkanten.

På veien hjem ble vi introdusert for hulen i fjellet. Etter å ha gått og kjørt forbi mange ganger i over tre år, gikk det opp for oss at vi har en eventyrhule i umiddelbar nærhet. Vi kom oss endelig hjem trøtte, sultne og full av deilig frisk kveldsluft. Kvelden ble avsluttet med havregrøt og kakao til alle. Noen kvelder virker alt.

Takk for turen til våre søte naboer, vi gjør gjerne noe sånt igjen!

 

24. Far og barn på Storsåta i Åsane

Noen søndager må mor i huset på jobb. Så mens jeg solgte fastelavnsboller og viste fram ull og undikker på museet, tok far med seg barna til tur med gode venner i Åsane.

Denne gangen gikk turen til Storsåta. Lillesøster hang i bæresele på ryggen, så guttene fikk hver sin sekk med sitteunderlag, drikkeflasker, pølse, lompe og ved til pølsebålet. Nå skal jeg forsøke å intervjue deltakerne mens de ser på Newton, vi får se om de kan fortelle noe om turen.

6-åringen først:

  • Meg: Var det fint på turen i dag?
  • S: Nikker
  • Meg: Datt du?
  • S: Ikke så mye.
  • Pappaen suflerer med at han har klatret og trommet på en rød og hvit tromme på toppen av fjellet.

9-åringen forteller 3 ting om turen: Det var slitsomt, stien gikk helt ut på et stup – det var galskap. Det var godt med pølser.

2014-03-02 12.13.58

2014-03-02 12.15.39

2014-03-02 12.15.40

2014-03-02 12.16.20

2014-03-02 12.16.22

2014-03-02 12.16.31

2014-03-02 12.16.34

Fossane-StorsåtaKartet er lånt fra UT.no

Bål på Storsåta

Far i huset har også fortalt at de møtte snø på veien. Det har vi ikke sett så mye til i årets utgave av bergensvinteren.

23. Sykkeltur til Nesttun [fortsatt vinterferie]

Vel hjemme i Bergen og slutt på all snøen. Ikke bare er det bart ute, men flere sikre vårtegn er på plass i byen mellom fjellene. Trærne har fått tydelige rakler på, og husets herre er i gang med allergimedisin. Når mor er på jobb, tar far med barna på sykkeltur. Sykkelsetet måtte skrus opp hos begge guttene, de vokser visst. Ingeborg stod klar i gangen med hjelmen på, men pappasykkelen manglet dessverre feste til barnesetet. Vogna ble til nød godtatt av den soveklare jenta. Turen gikk som så ofte ellers til Nesttun og biblioteket der. Det ble spist en bolle et sted, men rapportøren har ikke fortalt hvor.

Sigurd lærte å sykle etter sommeren i fjor, det sies at man aldri glemmer å sykle. Men den ferske 6-åringen var litt rusten i teknikken. Det er jo ganske stor forskjell på å veksle mellom slalåm, langrenn, slalåm, langrenn, slalåm og sykkel på like mange dager. Jeg regner med han sykler som en helt igjen snart.

Hjemturen gikk via bybanen for noen og Tobias, tidligere omtalt som snusfornuftig syklet hjem alene. For den som måtte bli bekymret kan jeg fortelle at det er gang- og sykkelvei hele veien opp.

 

22. Siste dagen i Geilolia [vinterferie]

Onsdag er avreisedag, de som ikke går på eller jobber på skole skal ha to arbeidsdager før helga tar til. Gutta vil gjerne ha noen ekstra timer i bakken, fryktløs er sterkere enn «Eg vil Hjem!», så slalåmskiene vinner siste stikk. Gutta har også fått penger av bestefar for å få noen ekstra timer i bakken, i dag var det tåke og snefall, så de skulle prøve bakken i Vestlia/Geilolia. Noen av barna trives best med kjente bakker, men det gikk da fint med både bånd og tallerkentrekk i dag også. I dag fikk ettåringen og jeg gleden av å vaske og rydde oss ut av leiligheten. Mr fryktløs kunne stolt fortelle at han hadde kjørt rød løype, storebroren mener han er helt gal. Men alle hadde hatt en fin dag på tross av tåke og til dels kraftig snøvær.

Det både snødde og blåste godt da vi etterpå kjørte over Hardangervidda, da vi var nesten nede hørte vi på radioen at det nå av kollonnekjøring over vidda. Vi kjørte inn bak en brøytebil, og har nå debutert på kollonnekjøring.

21. Hver sin tur, en kort og en lang [vinterferie]

Tirsdag var det på tide med langrennski på beina igjen. De eldste guttene ville gjerne gå litt lengre enn mellombarna på 5 og 6, så nok en gang tok fedrene fatt på de eldste to guttene på 7 og 9 år. Hos oss fikk minstemor på 1 bli med i pulken, det var godt å få litt ekstra lang lur når det er så vanskelig å få sove på dagtid. De gikk til Åkerstølen og ble premiert med åpen kafé der. Gutta gikk ikke så mye sammen, det er vanskeligere å prate uanstrengt om Skylanders og andre viktige ting når man må gå etterhverandre i sporet. Skiene bråker litt for mye, og de bruker fremdeles både energi og konsentrasjon på å komme seg fram og opp. Men det er uansett greit å ha en kompis å jage opp eller ned bakken, noen som kan byttelåne pappa for motivasjon og drahjelp.

Baktroppen nådde nye bunnmål i turlengde. Denne gangen tok kakaotrangen oss før krysset på Lorthøl. Mr Fryktløs sitt alias er «EG vil HJEM!», han gikk etterhvert på beina opp de siste bakkene. All ære til den andre mammaen som klarte å motivere til litt ekstra skigåing på den motivasjonsløse 6-åringen, med egen 2-åring i meis på ryggen. Men vi fikk kakao, appelsin og pølse på thermos i dag også. En times oppoverbakke ble permiert med 10 minutters kjøring nedover.

Dagen ble avsluttet med stort pizzabord i den lille leiligheten vår, de eldste overnattet hos den andre familien mens de mellomste trollene fikk sove hos oss. Det var veldig spennende, og greit å øve med liggebesøk når foreldrene er 20 meter lenger ned i gangen.

20. Nok en dag i bakken, med selskap denne gangen [vinterferie]

Med forsterkninger fra Bergen, en familie med venner for alle, var vi klar for nok en vinterferiedag. Denne gangen gikk vi for klassisk kjønnsrolledeling, fedre og de elste barna reiste til Geilo/Kikut for å teste barnebakken der. Forhåpentligvis skulle det også være litt mindre vind der. Det gikk bedre og bedre for fryktløs, og det var stas å ha noen nesten jevnaldrende å sammenlikne seg med. Noen er tøffest i heisen, andre på vei over hoppet. Alle liker sjokoladeskiver og varm saft/kakao. Også denne gangen gikk ferden fra barnebåndet, via enkle tallerkenheiser og til slutt endatil noen turer i stolheisen, eller sofaheisen som enkelte liker å kalle den.

Kvinner og de yngste på 1 og 2 år brukte dagen hjemme og rundt huse, på akebrett og med ski på beina. 2-åringen gikk minst 500 meter, på vei tilbake fikk husets ettåring prøve å ha ski på beina. Det ville være en drøy overdrivelse å si at hun har gått på ski, men jeg slapp henne et øyeblikk, da seilte hun et par meter med vinden. Det var aller mest stas å sitte på akebrettet å bli dratt avgårde. Veldig stas, akebrettet som ofte sto til tørk på badet ble i tide og utide dratt fram sammen med dress og vintersko. Man kan få sagt mye uten å prate.

19. Skitur med pulk [vinterferie]

Det ble søndag og mormor hadde tatt turen tilbake til Trondheim, så måtte vi ta oss av hele ungeflokken på egen hånd. Vi måtte vente litt på at Jokeren skulle åpne, en sånn fin butikk som har litt av veldig mye rart, blant annet utleie av pulk, skistaver og to typer gåselever på boks. Fint skal det være på fjellet også.’

Når vi kom til smøring av ski, så kan vi ikke si annet enn at det ikke er så lett å vite hva som passer til slake oppoverbakker og ca null-føre. Det er bare å innrømme at vi ikke er så veldig erfarne på skitur og smøring, men vi kom oss av gårde. Hvordan man smører mr «eg vil hjem!» på 6 år, er fortsatt en gåte. Sjokolade hjelper bare litt. Vi klarte til slutt å komme oss 2 km fra startpunktet, men jeg foretrekker å omtale det som en halvannen times blodslit i motbakke. For de som er lokalkjent så gikk vi altså ut fra hotellet på UStaoset og oppover i nærløypa, passerte krysset på Lorthøl med ca 500 m mot Åkerstølen. Der fant vi en slags ly for vinden, pølser på termosen i dag igjen og snø som denne gangen var for dyp for rompeakebrettene. Det var visst deilig å ligg/sove i pulken så lenge den var i bevegelse, men når den stoppet var det fint å komme opp for å få litt pølse og lunken saft. Ulempen med å gå på ski fra Ustaoset er at man stort sett alltid starter med oppoverbakker. Fordelen er at da går det kjapt å renne seg hjem igjen når man plutselig er ferdig med turen.

Det blåste litt for mye for oss den dagen. Men vi var i det minste på riktig side av den stengte Hardangervidda. Sent på kvelden fikk vi endelig besøk av en vennefamilie som skulle ha vinterferie på hotellet. De hadde stått i kø for kolonne ca kl 14, men måtte snu ved Dyranut. I 9-tiden fikk de kveldsmat på døra og besøk av en ivrig ventende kompis. De to yngste var allerede lagt for natta.

18. skidag i bakken [vinterferie]

Det var lørdag og vinterferie. Dagen før hadde mormor tatt med seg en isbjørn og en okse på toget fra Bergen til Ustaoset. For oss som har tilbragt årets vinter i Bergen, var det ren lykke å se snøhaugene på Ustaoset. Vinterdressene fikk lagt igjen litt sand og skit i snøhaugene mens de rutjset med bæreposer på rompa. Verdens enkleste, og raskeste rompeakebrett.

Mor og far, og lille frøken rødspette (ferdig med vannkoppene nå) kjørte bilen over fjellet etter arbeid. Vi fikk etterhvert varme i leiligheten, mat i skrotten og skrottene i seng i rimelig tid. Så når lørdagen endelig kom var vi klare for å ta turen til Geilo for å prøve å stå slalåm. Mormor og lillefrøken ble hjemme med akebrett og kort vei til skivemat og sovetid. Vi andre fikk gå gradene fra bånd til tallerkentrekk, og 6-åringen klarte til slutt å ta barneheisen alene. Det var stor stas.

Det var fine forhold i bakken (Slaatta), både vær og føre var på vår side. Det var heller ikke avskrekkende fullt eller tilløp til dårlig stemning selv om det var en lørdag med vinterferie for store deler av landet. Den sist for østlandet og den første for vestlandet. De voksne byttet på å kjøre med 6- og 9-åringen. 6 åringen er også kjent som fryktløs, og nesten uten styring,en litt skummel kombinasjon, men det gikk heldigvis alltid bra. Den snunsfornuftige storebroren har litt mer erfaring og ble med flere turer i «toppheisen», korken. Han nekter imidlertid å kjøre rød løype ned. Jeg frykter at jeg har blitt så rusten at jeg trives best i de blå løypene, men det var gøy å få litt mer fart under skiene enn det du trenger for å bremse en halvgal 6-åring.

I løpet av den første timen med «Jeg vil hjem!» og etter det fikk vi 4,5 timer med ren lykke. Puddersnø avløst av pølse på termos og varm saft. Den som tar heisen alene fikk noen ekstra sjokoladebiter i premie.

Det var ekstra deilig å komme hjem til ferdig middag og fornøyd akedronning den dagen. Takk til mamma/mormor som holdt hjemmefronten for oss.