30. og 31.

Den siste skituren. 4.-6. april reiste guttegjengen til Alexander Grieg-hytten sammen med flere andre barnefamilier blant pappaens kollegaer. Jeg har bare fått muntlige rapporter, men det ble både skitur. Leik og høytlesning for barna, og noen trivelige timer med prat for de voksne. Skiene var i bruk, men søndag var det visst mest utelek i snøen. Kvinne og barn måtte være i byen fordi mor driver med studier… Lillesøster koste seg hos farmor og farfar. Noen ganger er det greit å kunne dele seg.

28. En siste dag i slalåmbakken?

Dette ble til slutt en vinter i slalåmbakken.

Etter avtale med slalåmfantomene fra vinterferien hadde gutta klokke på ringing, på selveste klokkesnusøndagen. Det var ikke bare enkelt å stå opp kl 7 (6 gammel tid) søndag morgen, og gutta som dagen før hadde fått montert opp trampolina og tråkket rundt i T-skjorter, var heller ikke så motivert for en ekstra dag med votter og luer. Men et sted mellom Nordås og Kvamskogen kom motivasjonen sigende. Tiden vil vise om det blir noen fler turer i år, men det er sein påske, og forsvinnende lite snø i vår del av landet, så det spørs veldig om vi rekker noen flere turer på nedoverski.

Eikedalen

22. Siste dagen i Geilolia [vinterferie]

Onsdag er avreisedag, de som ikke går på eller jobber på skole skal ha to arbeidsdager før helga tar til. Gutta vil gjerne ha noen ekstra timer i bakken, fryktløs er sterkere enn «Eg vil Hjem!», så slalåmskiene vinner siste stikk. Gutta har også fått penger av bestefar for å få noen ekstra timer i bakken, i dag var det tåke og snefall, så de skulle prøve bakken i Vestlia/Geilolia. Noen av barna trives best med kjente bakker, men det gikk da fint med både bånd og tallerkentrekk i dag også. I dag fikk ettåringen og jeg gleden av å vaske og rydde oss ut av leiligheten. Mr fryktløs kunne stolt fortelle at han hadde kjørt rød løype, storebroren mener han er helt gal. Men alle hadde hatt en fin dag på tross av tåke og til dels kraftig snøvær.

Det både snødde og blåste godt da vi etterpå kjørte over Hardangervidda, da vi var nesten nede hørte vi på radioen at det nå av kollonnekjøring over vidda. Vi kjørte inn bak en brøytebil, og har nå debutert på kollonnekjøring.

21. Hver sin tur, en kort og en lang [vinterferie]

Tirsdag var det på tide med langrennski på beina igjen. De eldste guttene ville gjerne gå litt lengre enn mellombarna på 5 og 6, så nok en gang tok fedrene fatt på de eldste to guttene på 7 og 9 år. Hos oss fikk minstemor på 1 bli med i pulken, det var godt å få litt ekstra lang lur når det er så vanskelig å få sove på dagtid. De gikk til Åkerstølen og ble premiert med åpen kafé der. Gutta gikk ikke så mye sammen, det er vanskeligere å prate uanstrengt om Skylanders og andre viktige ting når man må gå etterhverandre i sporet. Skiene bråker litt for mye, og de bruker fremdeles både energi og konsentrasjon på å komme seg fram og opp. Men det er uansett greit å ha en kompis å jage opp eller ned bakken, noen som kan byttelåne pappa for motivasjon og drahjelp.

Baktroppen nådde nye bunnmål i turlengde. Denne gangen tok kakaotrangen oss før krysset på Lorthøl. Mr Fryktløs sitt alias er «EG vil HJEM!», han gikk etterhvert på beina opp de siste bakkene. All ære til den andre mammaen som klarte å motivere til litt ekstra skigåing på den motivasjonsløse 6-åringen, med egen 2-åring i meis på ryggen. Men vi fikk kakao, appelsin og pølse på thermos i dag også. En times oppoverbakke ble permiert med 10 minutters kjøring nedover.

Dagen ble avsluttet med stort pizzabord i den lille leiligheten vår, de eldste overnattet hos den andre familien mens de mellomste trollene fikk sove hos oss. Det var veldig spennende, og greit å øve med liggebesøk når foreldrene er 20 meter lenger ned i gangen.

19. Skitur med pulk [vinterferie]

Det ble søndag og mormor hadde tatt turen tilbake til Trondheim, så måtte vi ta oss av hele ungeflokken på egen hånd. Vi måtte vente litt på at Jokeren skulle åpne, en sånn fin butikk som har litt av veldig mye rart, blant annet utleie av pulk, skistaver og to typer gåselever på boks. Fint skal det være på fjellet også.’

Når vi kom til smøring av ski, så kan vi ikke si annet enn at det ikke er så lett å vite hva som passer til slake oppoverbakker og ca null-føre. Det er bare å innrømme at vi ikke er så veldig erfarne på skitur og smøring, men vi kom oss av gårde. Hvordan man smører mr «eg vil hjem!» på 6 år, er fortsatt en gåte. Sjokolade hjelper bare litt. Vi klarte til slutt å komme oss 2 km fra startpunktet, men jeg foretrekker å omtale det som en halvannen times blodslit i motbakke. For de som er lokalkjent så gikk vi altså ut fra hotellet på UStaoset og oppover i nærløypa, passerte krysset på Lorthøl med ca 500 m mot Åkerstølen. Der fant vi en slags ly for vinden, pølser på termosen i dag igjen og snø som denne gangen var for dyp for rompeakebrettene. Det var visst deilig å ligg/sove i pulken så lenge den var i bevegelse, men når den stoppet var det fint å komme opp for å få litt pølse og lunken saft. Ulempen med å gå på ski fra Ustaoset er at man stort sett alltid starter med oppoverbakker. Fordelen er at da går det kjapt å renne seg hjem igjen når man plutselig er ferdig med turen.

Det blåste litt for mye for oss den dagen. Men vi var i det minste på riktig side av den stengte Hardangervidda. Sent på kvelden fikk vi endelig besøk av en vennefamilie som skulle ha vinterferie på hotellet. De hadde stått i kø for kolonne ca kl 14, men måtte snu ved Dyranut. I 9-tiden fikk de kveldsmat på døra og besøk av en ivrig ventende kompis. De to yngste var allerede lagt for natta.

13. og 14. Til ære for en 100-åring

Min kjære farfar er blitt 100 år! Dette ble behørig feiret med både pressebesøk og familieselskap sist helg.

Vi reiste selvsagt til Trondheim for å være med på festivitasen. Med til store familieselskap, hører at vi klumper oss sammen 3 av søstrene mine med tilbehør hos mamma. Hennes 3 døtre med tilbehør blir etter siste telling 12 personer, dette inkluderer 3 svigersønner og 6 barnebarn. Fordelt på mamma sine 110m2 på Flatåsen blir det sovesal og tilløp til trangt. Når vi blir så mange, må vi ut og lufte oss litt mer enn tre timer med å sitte fint og spise smørbrød og kaker.

Jubilanten understreker selv at det å gå på tur er en del av oppskriften på å bli så gammel. Så når vi går på tur, håper vi at det hjelper oss til å leve godt og lenge sånn som farfar og oldefar.

Rett etter selskapet satte vi snuten mot Trondheim klatrehall på den andre siden av byen. Inne i et industribygg bak kjøpesenteret Circus, tidligere KBS, fant vi en stor hall med masse klatrevegger. Det var god plass til både oss søstrene med tilbehør, nå utvidet til hele søstreflokken på 5 minus Ingeborg på 16 måneder, som vel er den flinkeste klatreren av oss alle. Hun kan ha mye moro med en tripp trapp stol, eller å gå opp og ned trappa.

Søstrene i klatreveggen

Etter ei stund i forsøk på rette, bratte og motbakkevegger kom det en familie inn som så skikkelig spreke ut. Tenk å ta turen til klatrehallen på en lørdag ettermiddag. De hadde nok klatret noen ganger før, for de var snart spent opp i seler og var på vei opp klatreløypa med tau.

Men når jeg tenker meg om, så ser vi ikke så værst spreke ut vi heller:

De yngste var ikke overraskende de flinkeste klatrerne, men grepene er jo tilpasset voksen avstand mellom armer og ben. Vi holdt oss stort sett på løyer som var merket lett og ganske lett. «Hardt» og «Jævlig hardt» fikk stå pent i fred for oss denne gangen. Det artige med å prøve noe nytt, er at læringskurven er bratt. Dette gjør vi gjerne igjen. Om noen vet om en kaltrehall med familievennlig tilbud i Bergen og omegn så gi beskjed.

Vanligvis når man reiser til Trondheim i februar står spark, akebrett og skitur på programmet. Denne gangen var det helt tomt for snø. Det er stusslig med vinter uten snø, men deilig å pakke for reisehelg uten å ta med dobbelt sett med vintertøy og ull til alle mann alle. Søndag tok vi derfor turen til Pirbadet, denne gangen fikk både bestefar og mormor være med på gøyen. Enda så spreke og fine vi er, så har vi altså ikke tatt bilder fra badet.

 

 

 

8. Mesternes mester på Foreneset

Vi er så heldige å ha familie med hytte, og enda heldigere når vi får lov til å komme på besøk. Sist helg var alt klart for skitur og fjell-liv. Vi hadde til og med fått låne pulk til minstemor. På tide å få testet skiformen. Nå viser det seg at søsterfamilien i tillegg til «vi går ikke med ull (les: bunad) i 25 varmegrader» sverger til følgende jungeord: «Vi går ikke på ski i -7 grader og stiv kuling.» Det er nok ganske greit. Pulken fikk bli hjemme, og vi pønsket på hyttenære uteaktiviteter i lavlandet.

Barna i begge familier liker å se på Mesternes Mester som går på NRK på lørdag kveld. Nå var det på tide å kjøre hele familien gjennom en konkurranse. Vi er jo alle veldig gode på våre greier, men hvem er best i alt?

9 personer – 4 voksne og 5 barn deltok i til sammen 7 øvelser.

  1. 60-meter mot seg selv, hvem kan løpe to ganger på mest mulig lik tid?
  2. Dart – ulik plassering etter alder
  3. Melkesyra bein, 90 grader i legg og hofte, hvem kan stå lengst?
  4. Melkesyre i armene: Armene rett ut fra skuldrene, hvem kan stå lengst?
  5. Bygg et tårn av flest mulig ingredienser som ligger rundt hytta. + for vindfasthet
  6. Armhevinger: minuspoeng for alder
  7. Kaste steiner i ei bøtte – plassering etter alder.

Åpen øvelse: quiz for alle mens vi venter på kveldens episode. De andre 7 foregikk utendørs, men pause for pølsegrill på bålpanna.

Vi noterte poeng underveis, noen konkurranser ble poengjustert for alder. Det er tross alt litt forskjell på stor og liten. Noen synes det blir kjedelig å ikke konkurrere «på ordentlig» andre syntes det var kjedelig å tape nesten alle øvelsene. Sånn er det med konkurranser, og sånn er det stort sett alltid med familie. Men uten for store tilpasninger fant de viktigste ære i å vinne hver sine øvelser. Selv er jeg fortsatt overgitt over at jeg vant melkesyre i armene testen. Det var sikkert derfor det gikk så latterlig dårlig med armhevingene etterpå. Sant? Jeg furter heller nesten ikke for at jeg ikke vant med det tross alt høyeste tårnet. Noen andre hadde flere elementer.

2014-01-25 13.31.16 2014-01-25 11.38.07Det var litt kaldt, men det hjalp med politi-lua. Verdens varmeste, og sikkert mest ustilige lue. Men den er skikkelig deilig og varm. Det hjelper litt at barna kaller den for politi-lua.

 

 

7. Gjør det barna vil

Det er ofte et godt tips å la barna være med å bestemme hvor turen skal gå. Faktisk er det et veldig godt tips dersom målet er å få glade barn på tur. Samtidig er det nok dessverre det rådet vi er dårligst til å følge selv. I hvertfall på søndag, når turen gjerne kan gå litt lengre enn til lekeplassen på skolen. Det kan også være fordi barn er generelt konservative når det gjelder aktiviteter, eller vanedyr for å bruke et annet ord. Dersom våre barn fikk bestemme, ville vi aldri kommet oss lengre opp, bort eller ut. Men tråkket rundt på de samme tre stiene som de selv kommer på.

Men i dag var det lett å si ja, da Sigurd foreslo at vi skulle gå på skøyter igjen. Han foreslo det faktisk i går også, selv om han til nød greide å bli med på VilVite – og springe rundt der i 3 timer. Så i dag fikk vi med oss en liten og en stor venn og satte av gårde. Det var oppholdsvær og et par plussgrader, og folkevandring til skøytebanen. Vi sto i kø for å betale oss inn, men det er heldigvis rikelig med plass innenfor, og på søndag er det helt greit å gå i sitt eget tempo.

Sigurd har fått god fart med hjelp av bruskasse – et nesten gratis tips for å lære barn å gå på skøyter uten å ødelegge ryggen. Så får vi se om vi klarer å få pantet denne bruskassen i løpet av vinteren. Jeg kom meg dessverre ikke ut på isen selv i dag, ettersom jeg hadde Ingeborg med på slep. Nå vurderer jeg å kjøpe meg et par skøyter, og lurer på hva som er best av hockeyskøyter eller kunstløpskøyter. Føler at jeg har bedre balanse på kunstløpskøyter, men det er vel lettere å få plass til en ekstra ullsokk i hockeyskøytene.

2014-01-17 15.25.25 2014-01-17 15.28.25 2014-01-17 16.39.05Bildene er fra fredag.