41. Dagen derpå i Arboretet

Det er ikke så dramatisk som det høres, men selve DAGEN var altså 17. mai. Den dagen gikk vi ikledd vår aller fineste stas fra Lagunen til Nesttun. Deretter gikk det slag i slag med rømmegrøtselskap hjemme, leker på skolen og rydding etter ettermiddagsfesten på Skjold skole.

Søndag 18. mai hadde vi fortsatt storfint besøk fra Oslo. Husets herre har begynt sykkelsesongen, husets pirat skulle i sjørøverselskap mellom 12 og 14. Hva finner man så på for å glede gjestene i halvannen time? Speed-date i Arboretet. Det er kanskje noen  Rhododendron eller noe som blomstrer akkurat nå? De har en natur-lekeplass med ulike klatrestativer for liten og de litt større, og viktigst av alt – de selger is. Det er viktig å ta en myk overgang mot hverdagen etter 17.maihurramegrundt. Som sagt så gjort. Vel framme på den nye og svært romslige parkeringsplassen fant vi ut at noen andre også hadde fått samme idé, men vi klarte å klemme inn den lille bilen vår.

Vertinna var litt bekymret for om det var nok blomster på trærne, men gjestene fra Oslo viste stor entusiasme og lot til å være fornøyde.

2014-05-17 13.49.18

2014-05-17 17.28.43I mangel på blomsterbilder, så får dere herved se noen av oss i vår fineste prakt!

Barna og gjestene våre, om noen lurer.

34. Jelsaheia/Junkervarden

Under eggekokinga ble det snakket om en fellestur til Junkervarden på påskeaften. Vi hadde helt på egenhånd planlagt tur til Jelsaheia samme dag for vårt følge (10 i tallet når mormor og lillesøster ble igjen hjemme). Så fikk vi tilreisende greie på at det er samme sted, og tenkte at man kan jo like gjerne gå i en stor flokk som en liten en. Nå ville det seg slik at vi med små bein tilstede fikk lov til å jukse litt – og kjøre opp de høydemetrene som gikk langs asfalt og grusvei. Det er jo kjedeliiig! Men også de små beine fyker rett opp bratte bakker når de fyres godt opp med sjokolade og lovnader om mer, så lenge det er sti og ikke vei. På vei opp traff vi noen som bar på en hund, den var visst bitt av en hoggorm, så vi passet på å se oss godt for videre på veien. Men nå er vi snarer en gjeng med brøleaper, enn snikende tigre, så eventuelle hoggormer fant det sikkert fredeligere andre steder. Vi så ihvertfall ingen.

Vi kom oss både opp og ned igjen. På toppen ble det skivemat og en liten hvil med strålende utsikt til alle kanter. Om jeg ikke husker feil, så ble noen så svette at de måtte bade når de kom hjem.

 

2014-04-19 13.25.22

2014-04-19 14.08.37

 

2014-04-19 13.22.37

 

2014-04-19 14.27.57

2014-04-19 14.27.48

32. Gjestevisitt hos torsdagsbaderne

Vi teller turer og uteliv, storesøster/tante og niese/søskenbarn i Stavanger er likevel de barskeste. De bader ute hver torsdag i et år – nå er de over kneika! Torsdag er badedagen, så når vi ankommer hytta i øsende regn – er det bare å bryte med instinktet og finne fram badebuksa. Det var … friskt! Ingen bilder denne gangen. 😉

Her kan du lese loggen til hovedpersonene.

 

26. Eventyrer på tur

I et par år har vi visst om og tenkt på at storebror kanskje skulle dra på Eventyrspill i Langeskogen. Det er en gjeng som leker eventyr og lever ut en fortelling over flere episoder, med fare for å trampe i salaten vil jeg kalle det en lavterskel laiv. Eventyrspillet ledes av voksne som vet hva de holder på med, og enkelte av ungdommene har vært med over flere år og er med på å drive spillet videre. Man kan lese litt om dette på Tidsreiser.no sin egen hjemmeside. Dagen starter med påmelding, utdeling av utstyr og klær og at man får fortalt begynnelsen av historien – så er det bare å sette i gang å leke!

Endelig passet det med lørdagen og den øvrige familiens planer, og til stor lykke viser det seg at en god klassekompis skal avgårde med flere i familien. Storebror dro avgårde godt kledd med regntøy, og med matpakke en ekstra genser og drikke i sekken. Han kom hjem etter 6 timers lek, strålende fornøyd, våt og klar for å være med neste gang også. Denne gangen hadde han vært Hobbit, og kunne fortelle at det var litt vanskelig å kampe i gjørma.

De har Eventyrspill i Langeskogen utenfor Bergen en gang i måneden, og det finnes liknende tilbud andre steder i landet. Anbefales eventyrlystne fra 8 år og oppover.

 

 

 

 

24. Far og barn på Storsåta i Åsane

Noen søndager må mor i huset på jobb. Så mens jeg solgte fastelavnsboller og viste fram ull og undikker på museet, tok far med seg barna til tur med gode venner i Åsane.

Denne gangen gikk turen til Storsåta. Lillesøster hang i bæresele på ryggen, så guttene fikk hver sin sekk med sitteunderlag, drikkeflasker, pølse, lompe og ved til pølsebålet. Nå skal jeg forsøke å intervjue deltakerne mens de ser på Newton, vi får se om de kan fortelle noe om turen.

6-åringen først:

  • Meg: Var det fint på turen i dag?
  • S: Nikker
  • Meg: Datt du?
  • S: Ikke så mye.
  • Pappaen suflerer med at han har klatret og trommet på en rød og hvit tromme på toppen av fjellet.

9-åringen forteller 3 ting om turen: Det var slitsomt, stien gikk helt ut på et stup – det var galskap. Det var godt med pølser.

2014-03-02 12.13.58

2014-03-02 12.15.39

2014-03-02 12.15.40

2014-03-02 12.16.20

2014-03-02 12.16.22

2014-03-02 12.16.31

2014-03-02 12.16.34

Fossane-StorsåtaKartet er lånt fra UT.no

Bål på Storsåta

Far i huset har også fortalt at de møtte snø på veien. Det har vi ikke sett så mye til i årets utgave av bergensvinteren.

23. Sykkeltur til Nesttun [fortsatt vinterferie]

Vel hjemme i Bergen og slutt på all snøen. Ikke bare er det bart ute, men flere sikre vårtegn er på plass i byen mellom fjellene. Trærne har fått tydelige rakler på, og husets herre er i gang med allergimedisin. Når mor er på jobb, tar far med barna på sykkeltur. Sykkelsetet måtte skrus opp hos begge guttene, de vokser visst. Ingeborg stod klar i gangen med hjelmen på, men pappasykkelen manglet dessverre feste til barnesetet. Vogna ble til nød godtatt av den soveklare jenta. Turen gikk som så ofte ellers til Nesttun og biblioteket der. Det ble spist en bolle et sted, men rapportøren har ikke fortalt hvor.

Sigurd lærte å sykle etter sommeren i fjor, det sies at man aldri glemmer å sykle. Men den ferske 6-åringen var litt rusten i teknikken. Det er jo ganske stor forskjell på å veksle mellom slalåm, langrenn, slalåm, langrenn, slalåm og sykkel på like mange dager. Jeg regner med han sykler som en helt igjen snart.

Hjemturen gikk via bybanen for noen og Tobias, tidligere omtalt som snusfornuftig syklet hjem alene. For den som måtte bli bekymret kan jeg fortelle at det er gang- og sykkelvei hele veien opp.

 

20. Nok en dag i bakken, med selskap denne gangen [vinterferie]

Med forsterkninger fra Bergen, en familie med venner for alle, var vi klar for nok en vinterferiedag. Denne gangen gikk vi for klassisk kjønnsrolledeling, fedre og de elste barna reiste til Geilo/Kikut for å teste barnebakken der. Forhåpentligvis skulle det også være litt mindre vind der. Det gikk bedre og bedre for fryktløs, og det var stas å ha noen nesten jevnaldrende å sammenlikne seg med. Noen er tøffest i heisen, andre på vei over hoppet. Alle liker sjokoladeskiver og varm saft/kakao. Også denne gangen gikk ferden fra barnebåndet, via enkle tallerkenheiser og til slutt endatil noen turer i stolheisen, eller sofaheisen som enkelte liker å kalle den.

Kvinner og de yngste på 1 og 2 år brukte dagen hjemme og rundt huse, på akebrett og med ski på beina. 2-åringen gikk minst 500 meter, på vei tilbake fikk husets ettåring prøve å ha ski på beina. Det ville være en drøy overdrivelse å si at hun har gått på ski, men jeg slapp henne et øyeblikk, da seilte hun et par meter med vinden. Det var aller mest stas å sitte på akebrettet å bli dratt avgårde. Veldig stas, akebrettet som ofte sto til tørk på badet ble i tide og utide dratt fram sammen med dress og vintersko. Man kan få sagt mye uten å prate.

18. skidag i bakken [vinterferie]

Det var lørdag og vinterferie. Dagen før hadde mormor tatt med seg en isbjørn og en okse på toget fra Bergen til Ustaoset. For oss som har tilbragt årets vinter i Bergen, var det ren lykke å se snøhaugene på Ustaoset. Vinterdressene fikk lagt igjen litt sand og skit i snøhaugene mens de rutjset med bæreposer på rompa. Verdens enkleste, og raskeste rompeakebrett.

Mor og far, og lille frøken rødspette (ferdig med vannkoppene nå) kjørte bilen over fjellet etter arbeid. Vi fikk etterhvert varme i leiligheten, mat i skrotten og skrottene i seng i rimelig tid. Så når lørdagen endelig kom var vi klare for å ta turen til Geilo for å prøve å stå slalåm. Mormor og lillefrøken ble hjemme med akebrett og kort vei til skivemat og sovetid. Vi andre fikk gå gradene fra bånd til tallerkentrekk, og 6-åringen klarte til slutt å ta barneheisen alene. Det var stor stas.

Det var fine forhold i bakken (Slaatta), både vær og føre var på vår side. Det var heller ikke avskrekkende fullt eller tilløp til dårlig stemning selv om det var en lørdag med vinterferie for store deler av landet. Den sist for østlandet og den første for vestlandet. De voksne byttet på å kjøre med 6- og 9-åringen. 6 åringen er også kjent som fryktløs, og nesten uten styring,en litt skummel kombinasjon, men det gikk heldigvis alltid bra. Den snunsfornuftige storebroren har litt mer erfaring og ble med flere turer i «toppheisen», korken. Han nekter imidlertid å kjøre rød løype ned. Jeg frykter at jeg har blitt så rusten at jeg trives best i de blå løypene, men det var gøy å få litt mer fart under skiene enn det du trenger for å bremse en halvgal 6-åring.

I løpet av den første timen med «Jeg vil hjem!» og etter det fikk vi 4,5 timer med ren lykke. Puddersnø avløst av pølse på termos og varm saft. Den som tar heisen alene fikk noen ekstra sjokoladebiter i premie.

Det var ekstra deilig å komme hjem til ferdig middag og fornøyd akedronning den dagen. Takk til mamma/mormor som holdt hjemmefronten for oss.

13. og 14. Til ære for en 100-åring

Min kjære farfar er blitt 100 år! Dette ble behørig feiret med både pressebesøk og familieselskap sist helg.

Vi reiste selvsagt til Trondheim for å være med på festivitasen. Med til store familieselskap, hører at vi klumper oss sammen 3 av søstrene mine med tilbehør hos mamma. Hennes 3 døtre med tilbehør blir etter siste telling 12 personer, dette inkluderer 3 svigersønner og 6 barnebarn. Fordelt på mamma sine 110m2 på Flatåsen blir det sovesal og tilløp til trangt. Når vi blir så mange, må vi ut og lufte oss litt mer enn tre timer med å sitte fint og spise smørbrød og kaker.

Jubilanten understreker selv at det å gå på tur er en del av oppskriften på å bli så gammel. Så når vi går på tur, håper vi at det hjelper oss til å leve godt og lenge sånn som farfar og oldefar.

Rett etter selskapet satte vi snuten mot Trondheim klatrehall på den andre siden av byen. Inne i et industribygg bak kjøpesenteret Circus, tidligere KBS, fant vi en stor hall med masse klatrevegger. Det var god plass til både oss søstrene med tilbehør, nå utvidet til hele søstreflokken på 5 minus Ingeborg på 16 måneder, som vel er den flinkeste klatreren av oss alle. Hun kan ha mye moro med en tripp trapp stol, eller å gå opp og ned trappa.

Søstrene i klatreveggen

Etter ei stund i forsøk på rette, bratte og motbakkevegger kom det en familie inn som så skikkelig spreke ut. Tenk å ta turen til klatrehallen på en lørdag ettermiddag. De hadde nok klatret noen ganger før, for de var snart spent opp i seler og var på vei opp klatreløypa med tau.

Men når jeg tenker meg om, så ser vi ikke så værst spreke ut vi heller:

De yngste var ikke overraskende de flinkeste klatrerne, men grepene er jo tilpasset voksen avstand mellom armer og ben. Vi holdt oss stort sett på løyer som var merket lett og ganske lett. «Hardt» og «Jævlig hardt» fikk stå pent i fred for oss denne gangen. Det artige med å prøve noe nytt, er at læringskurven er bratt. Dette gjør vi gjerne igjen. Om noen vet om en kaltrehall med familievennlig tilbud i Bergen og omegn så gi beskjed.

Vanligvis når man reiser til Trondheim i februar står spark, akebrett og skitur på programmet. Denne gangen var det helt tomt for snø. Det er stusslig med vinter uten snø, men deilig å pakke for reisehelg uten å ta med dobbelt sett med vintertøy og ull til alle mann alle. Søndag tok vi derfor turen til Pirbadet, denne gangen fikk både bestefar og mormor være med på gøyen. Enda så spreke og fine vi er, så har vi altså ikke tatt bilder fra badet.

 

 

 

4. Ådnanipa

Vi hadde barnevakt og satt ved et sent middagsbord sammen med et vennepar, da vi snakket om været og barna. «Det er fint vær i morgen, kanskje vi skal ta en tur på Ådnanipa når vi først er i Arna og henter barna?» Kjempeidé, far og storebror fra den andre familien blir med på tur.

Når morgenen kommer har det også kommet sykdom i den andre familien, bilen har frosset, det har også veiene. Det viser seg å ta litt tid å komme seg ut, også når ingen hyler NEINEINEI i gangen. Vi må ha med pentøy og gaver, for vi skal rett i familieselskap etter turen. Kompis R plukkes med før vi kjører ut etter vår egen ungeflokk. Ingeborg, den heldiggrisen, sov da vi var innom og snek seg elegant unna dagens tur.

Såh – endelig klar for å traske opp fra Åsheim, via Høgåsen og opp på Arnanipa. Det fjellet vi kjører tunnel gjennom når vi reiser nordover fra Arna. For å gjøre en lang historie kort, ble det gjort et uheldig veivalg like etter Høgåsen og grinda. I snøen og «attgroinga» var det vanskelig for en gammel arnagutt å finne den beste veien opp på fjellet. Klokka gikk, og det skortet på humøret. Det er bare å tilstå det.

Men til slutt så vi toppen, vi tråkket oss gjennom myr, brakeskog til knærne, snø til leggen og fant både stien og toppen. Og endelig veien ned igjen.

2014-01-12 14.25.18 2014-01-12 14.25.43 2014-01-12 14.26.06 2014-01-12 15.03.30 2014-01-12 15.05.24

Dessverre kom vi en time for sent i familieselskapet. Men det var svært hyggelig å spise god mat sammen med fire søskenbarn, en sprek tante, to onkler og den aller beste Bella-hunden. Takk for maten, nå er det stille både i den ene og den andre stua, tenker jeg.