45. Hyttetur i høyfjellet

Kristi Himmelfartsfri og planleggingsdag for alle barna gjorde det fristende å skifte stue litt. Ettersom Træet på Osterøy var opptatt, gikk turen til Vending, ei barnevennlig turisthytte i Bergsdalen. Turen opp er merket til 2-3 timers tur, med 300-400 meters stigning underveis. I bilen hadde vi pakket sekk med lakenposer, så lite tøy som det er forsvarlig å ha med, ekstra joggesko til guttene i tilfelle de ble våte på turen over. Noen kosebamser og drikkeflasker måtte også være med i tillegg til førstehjelpsutstyr og kart og kompass. Vi hadde også med oss tante Ive som fikk jobben som sherpa og coach på vei opp bakkene. Storebror bar nesten alt sitt selv, men når man må bære for en stor og to små i tillegg til verdens søteste lillesøster var det greit å ha med bærehjelp. Når man skal klare seg som newbie på ei hytte uten strøm og vann, er det dessuten greit å være to voksne til å dele på så vel praktisk arbeid som overvåking over frk mobil og vettlaus.

Vi brukte litt ekstra tid på å pakke oss sammen og fordele vekt på både sekk og meis før vi langet ut på veien langs Hamlagrøvatnet. Sola skinte og alt så vakkert ut. Vi regnet med å bruke ca 4 timer på den estimerte 2-3timersturen med våre store og små bein. Allerede etter brua gikk det galt, vi klarte kunststykket å ikke finne stien videre. Jeg skylder på at skiltet og stien på kartet går i en annen retning enn den faktiske stien, men vi krysset myra og tenkte at vi finner vel fram til slutt. Heldigvis fant vi stien igjen etter ca en halvtime i villniset, allerede da hadde vi begynt å krysse små flekker av snø, videre oppover så vi at dette kom det til å bli mer av. Etter en kort pause ve veikrysset som heretter heter polarbrødkrysset begynte klatringen. «Skal er det toppen mamma?» «Nei, vi kommer sikkert til å se minst 5 sånne topper før vi er på det høyeste punktet.» Det virket uendelig langt, stien ble til gjørme, og stien forsvant i snø. Heldigvis så det ut til at noen hadde gått turen en dag eller to tidligere, så vi fulgte sporene videre opp og fram. Vi måtte unne oss en siste liten rast før vi endelig fikk øye på det snøkledde skaret som måtte være dagens høyeste punkt. Da var alle sko og sokker våte og kalde. Men på toppen fikk vi øye på hytta, som også lå badet i snø, gutta fløy ned bakkene.

Det var deilig å kunne laste av seg sekk og meis, og få luftet kalde våte tær, og få strekke på beina for meisungen. Det var folk i sikringshytta, men det så ut til at vi skulle få hele hovedhytta med 20 sengeplasser for oss selv. Det er eksotisk å handle hermetikkmiddag i matboden for barna. En ville ha nudler, en annen ønsket seg kjøttboller. Så da ble det kjøttboller og potetmos på oss andre også. Sjelden har mat smakt så godt!

Gutta la seg til på flatseng på loftet, mens damene fant plass i underkøyene i ett av de to rommene i første etasje. Lakenposer er festlige og rare, og den minste lille kroppen måtte til slutt roes i meisen – og sovnet vel en liten time før det ble leggetid også for oss voksne. Det var ikke nødvendig å fyre for å holde varmen, men for å tørke 4 par søkkvåte sko trengs en god varme i ovnen. Da fikk vi også smeltet litt snø til vaskevann i løpet av natta.

 

 

43. Den store styrkeprøven

Endelig var tiden kommet for å teste ut hvor spreke vi egentlig er. Vi meldte på de med skostørrelse fra over 30 til 4-fjellsturen, den familievennlige versjonen av byens tradisjonsrike 7-fjellstur. Den siste måneden har vi forsøkt å teste ut både små og store bein på oppoverbakker, nedoverbakker og en viss grad av utholdenhet. Når dagen endelig kom var vi til sammen 9 personer som var klare til å starte sammen, og ihvertfall ta noen pauser sammen på toppene. Fra oss gikk de to eldste barna, foreldrene og den temmelig spreke mormora som kom med fly fra Trondheim. I tillegg hadde vi to andre familier representert med et barn i vennealder og en forelder, et sprekt og variert turfølge.

Vi startet på Årstad og samlet troppene, det er litt kjedelig å traske såpass mye på asfalten før vi begynner å klatre opp på Ulriken, men på den andre siden er det en grei oppvarming når man først skal gå hele dagen opp og ned. Vi klatret oss oppover med godt mot, det er litt strevsomt å gå i kø, men det er samtidig artig å være på tur med ca 8000 andre mennesker. Noen går forbi oss, andre går vi forbi, og en hel del kjenner vi etterhvert igjen på de ulike naturlige stoppestedene. Det viser seg at både barnefamilier og voksne følger samme tempo som oss når vi ikke forter oss, men likevel har fokus på å komme oss fremover.

Den værste etappen var veien ned fra Ulriken, da var moralen synkende hos begge guttene. De gikk hver for seg, men ga klart uttrykk for at det var tull å gå på tur. En syntes det ikke skulle vært lov å være så vått og sleipt i løypa, en annen ville hjem. Papsen forsøkte med oppmuntring: «Tenk så kult det blir når du kommer i mål!» og fikk svar på tiltale: «Det er ikke kult å gå på tur. Det er kult å gå på TIVOLI!». Nuvel, de 6-år gamle beina gikk videre, om enn noe motvillig. Like etter Haukeland fant vi en pølsebod, så ble den gjørmete turbuksa byttet ut med spidermanshortsen. Det var fortsatt litt strevsomt i svingene på vei opp til Fløyen, men det hjelper på å være slihiiten når man kan snike seg snarveier i gresset mellom den kjedelige slyngete asfaltstien. Men enda så sliten og trøtt de små beina er på vei opp – da vi ankom den nye leikeplassen på fløyen og endelig kunne plassere de store rompene på et sitteunderlag – da så vi ikke snurten av verken bein eller spidermanshorts annet enn i kjappe drag på vei opp et klatrestativ eller ned ei sklie. Unger altså. Det ble brått litt slitsomt igjen da vi faktisk skulle gå videre, men tenk, det hjelper med en is fra brushytten. Det hjelper dessverre ikke særlig på humøret å miste kula fra den største kjeksisen fordi man bruker mer tid på å prate enn å spise. Den komplette ulykken inntraff riktignok ikke i vår familie, men alle kan vel tenke seg den følelsen. Da kan vi også tenke oss den følelsen som kommer når man endelig får et velfortjent glass saft ved demningen på Rundemanen og aner den siste store toppen i sikte. På rasteplassen innser vi at vi nok en gang har bært med oss for mange brødskiver. Hvem vil vel ha skivemat når alle har tatt med nok kjeks, godteri, energibarer og sportsdrikke til en hel bataljon?

På vei ned Sandviksfjellet gikk vi også delvis i kø, mens spiderman fikk turboen på og har nok slått rekorden i nedstigning i den beryktede Skredderdalen. Det var deilig å få asfalt under beina igjen i Fjellveien, men hvem visste vel at Fjellveien kunne være såå lang og kjedelig? Nuvel, fra Oscarsgate løp vi endelig inn i målområdet i Marken og kunne hente ut våre velfortjente oransje T-skjorter.

2014-05-25 10.11.45 2014-05-25 10.12.32

2014-05-25 14.21.47 2014-05-25 17.31.32

2014-05-25 17.31.45

 

 

 

 

 

 

 

Vi er rett og slett strålende fornøyd med oss selv hele gjengen, noen fordi de har gått langt, andre fordi de nesten klarte å holde humøret oppe (eller for seg selv) hele veien. Vi klokket oss inn på 7 timer og 51 minutter, da har vi gått på, men hatt gode pauser flere ganger. Sigurd har bodd i T-skjorta siden søndag ettermiddag. Vi må nok bli med neste år også.

40. 11. mai på Lyderhorn og Ørnafjellet

Noen ganger må mor i huset jobbe på en søndag, når resten av familien reiser på tur tar jeg likevel oppdraget med å rapportere og telle turen. Søndag 11. mai fikk gutter og jente med seg gode venner opp på Lyderhorn. Fryktløs fant plutselig speedfart og føk avgårde opp og ned bakker. Underveis fant de bunkerser og kanonstilling som var spennende å utforske.

 

39. 1. mai på Løvstakken

Som tante Bjørg riktig påpeker i en kommentar, så glemte jeg å skryte av turen vår til Løvstakken. 1. mai kom på en torsdag med sol og blåsevær. Vi parkerte på Krambua og startet med å hilse på sauer og hest på Fjøsanger. Gutta fikk gå snarveien på stien rett gjennom skogen, mens foreldre og lillesøster tok den lange omveien på skogsveien rundt. Det var greit at vi hørte hverandre underveis, sånn at pappaen kunne komme inn i skogen og rettlede de villfarne barna. Før vi forlot turveien for godt tok vi en skivepause på Olavsbu, med flott utsikt til Ulriken. Dit opp skulle vi gå om noen uker.

Så kom vi til skogsti for hele familien, det gikk oppover og oppover, men det var enda ikke klatring. Pappaen hadde lovet bort klatring. Når kan vi klatre? Vi passerte et steingjerde og lurte på om vi kom inn i Myrkskog, der trær og steiner kan være forhekset. Til slutt kom vi opp på eggen fra Gulltoppen, vi fant ei trapp og endelig kunne vi klatre. Det var skikkelig bratt og det var greit å bruke både hender og føtter for å komme seg trygt opp og fram. Det var stilig å ha utsikt over Fyllingsdalen og Bergen Vest, et område hvor vi er lite kjent. På toppen var det skikkelig blåsekaldt så det var bare guttene og jeg som fant veien helt opp til masta. Papsen og lillesøster fant et lunt sted i solen for matpakkerast. Når man er to voksne til å bære kan enkelte bli litt optimistisk med tanke på å fylle sekken med både vann, saft og kaffe. Godt er det uansett.

Vi kom oss helskinnet ned igjen. Og sauene sier Bæææ i Bergen også.

 

38. Selvik-Stangelifjellet, Barnas Turlag i Åsane

I dag var det tid for å friske opp gode minner fra Barnas Turlag, vi kjørte rett og slett til den andre siden av byen for å bli med på Lunsjtur. Etter noen litt for store fellearrangement har vi de siste årene foretrukket å finne stien på egen hånd, eller ta med oss folk vi allerede kjenner. Men det er lite som slår det å bli kjent med en ny turkompis og en ny sti samtidig. 6-åringen var litt bekymret på vei ut, for han kjente jo ingen. Men han ble adoptert av en annen pratsom 6-åring fra det øyeblikket vi åpnet bildøra. Snart fikk han turboen i gang og spratt oppover ura. Ettersom husets herre er i gang med å trene til Bergen-Voss, fikk jeg selv gleden av å bære lillesøster opp bakkene. Den bratte stigningen kjentes litt ekstra i lårene med 10kg mer enn meg selv og en vanlig tursekk, men vi kom oss heldigvis både opp og ned i god behold.

Vi gikk ikke helt opp på Stangelifjellet, men fra der vi satt, hadde vi strålende utsikt til Storsåta på andre siden av Setervatnet, Ulskebjørnen, Jordalsskaret og baksiden av Rundemanen. Storebror på 9 fikk litt høydeskrekk og var skeptisk til at lillesøster fikk komme ut av meisen, men hun satt heldigvis pent i ro på tua si og spiste skiver, kjeks, epler og sjokoladebiter. Bildene viser at aprilsommeren har skiftet over til maivinter, sånn er nå en gang værets luner her i landet.

2014-05-04 12.04.39

2014-05-04 12.04.48