42. Mikrotur på små bein

Når man har lært å gå i år, er det utrolig stas å gå selv. Nå gåes det litt til og fra barnehagen når det passer sånn, dessverre er det alt for sjelden vi har, eller tar oss tid til å ta akkurat den transportetappen til fots på de minste beina. Etter middag derimot, er vi alle gode og mette og klar for nye eventyr. Det begynner gjerne med at en ivrig lillesøster finner fram sko og jakke, og trekker oss mot døra. Den siste uka har det vært deilig og varmt i været, men forslaget om sandaler framfor joggesko avslås gjerne kraftig – sandalene er nemlig tøfler, og tøfler bruker man inne. Kom ikke her og lur meg med innesko når jeg skal ut! Det går greit å gå utenfor for å ta på sandalene da. Vi har gått den lange veien for å hente søplebøtta, og vi har gått med en bærepose med glass og metall som skal leveres ved barnehage/butikken. Det er ikke særlig mye lettere å løfte opp 10 kg ekstra for hver flaske og boks som skal i sorteringskassen, men det er heldigvis ganske hyggelig. På veien kan vi sette oss på huk for å se på småkryp, blåse eller riste på ferdigblomstret løvetann og rett og slett prate om livet og det fine været. Det er ikke alltid så lett å høre eller forstå hva som blir sagt, men vi koser oss godt på disse små turene.

2014-05-24 16.03.38

2014-05-24 16.23.43

 

37. mikrotur med meis

Noen ganger må man bare ut og lufte seg litt. Mellombror ville gjerne vise meg hvor den ene barnehagekompisen bor, så vi plasserte lillesøster i meisen og tok beina fatt. Etter litt leting, fant vi ikke bare riktig hus, men også en glad gutt som gjerne ville ha litt besøk. En av de voksne tilbød seg å kjøre han hjem igjen ved leggetid. Så jeg fikk selskap av en trøtt, men pratsom lillesøster på hjemveien.

27. Trollskogen

Eventyrene vil ingen ende ta. Denne søndagen hadde lillestorebror foreslått målet for turen, og meldt seg frivillig som turleder. Ferden gikk opp nøttestien, forbi skolen han skal begynne på, ned en bakke, opp en bakke – og vips var vi i Trollskogen, hvor han bruker å gå på tur med barnehagen. Det er en klassisk liten byggefeltskog som ligger midt i suburbias tettbygde strøk. Ettersom den ligger på en topp, ser man ikke de nærmeste husene så godt. Og ettersom det er så mange kreative barnehager, skolebarn og speidere i nærheten så er det flust med slengdisser av uviss sikkerhet og til og med ei hjemmesnekret hengebru.

Målet med turen var å få luftet oss litt før vi skulle i storveis bursdagsfeiring til fine tante K. En bonus var at jeg på vei hjem klarte å lure lillestorebror til å vise meg Barkedalen, enda et yndet turmål for barnehagegjengen. Det ble litt kjedelig å gå noen ekstra 500 meter på asfalt på hjemveien, men alle overlevde det også heldigvis. Den som ikke overlevde turen var meisen, som nok har gjort sin plikt for noen år siden. Vi arvet meisen fra en trebarnsfamilie, og jeg har på følelsen at den har hatt et godt liv også før den familien. Så får vi se om vi skal skaffe oss en fancy og moderne meis for den siste innspurten av turer før lilleøster er selvgående på tur.

2014-03-23 11.41.49

2014-03-23 11.41.55

 

 

 

2014-03-23 11.42.37

2014-03-23 11.55.13

25. Etter vannkoppene

Familien er nå høytidelig erklært ferdig med vannkoppene. Vi har hatt ei uke i karantene, og måtte ta til takke med tur i bokform. Vi har lest noen flere sider i Ringens brorskap, og fått enda mer lyst til å dra på skikkelig langtur. Endelig kom onsdag ettermiddag med sol og deilig vårvær. Gutta var kastet ut for å løpe av seg litt, da nabojenta ringte på og lurte på om vi ville være med til Skjoldabukta. Tja, jo, det høres hyggelig ut. Noen minutter senere var to damer og to gutter klare for en liten ettermiddagstur. Naboene skulle lufte hund, småjenter og spise lettvint middag. Vi utstyrte oss med Kornmo og sitteunderlag.

Det ble et gledelig gjensyn med sommerens badeplass. Det er lettere å klatre både opp og ned svaberget med utesko og klær, enn barfot og i badebukse. Ingeborg ble stående nede og rope opp til guttene på toppen av «fjellet». Vi delte på godt humør, banan og kjeks. Slengdissa hang på samme sted som i fjor, og under over alle under – ingen badet! Ikke så mye som en liten plump over sko eller støvelkanten.

På veien hjem ble vi introdusert for hulen i fjellet. Etter å ha gått og kjørt forbi mange ganger i over tre år, gikk det opp for oss at vi har en eventyrhule i umiddelbar nærhet. Vi kom oss endelig hjem trøtte, sultne og full av deilig frisk kveldsluft. Kvelden ble avsluttet med havregrøt og kakao til alle. Noen kvelder virker alt.

Takk for turen til våre søte naboer, vi gjør gjerne noe sånt igjen!

 

16. Med sparkesykkel til biblis

Noen ganger er det fint å kombinere tur med kultur. Lørdag var det på tide å få levert bibliotekbøker og lånt nye. Bjarte tok med seg barna og ei nabojente, tre sparkesykler og satte av gårde med snuten mot Nesttun. Hjelle bakeri ligger omtrent midtveis, helt perfekt for bollepause. På veien ligger også en barnehage med artige lekeapparater. Etter at bybaneutbyggingen endelig er ferdig har vi også fått tilbake en forbedret utgave av gang og sykkelvei ned til Nesttun sentrum, veldig fin tur, aller mest nedoverbakke. På vei hjem er det fortsatt lov å jukse med å ta bybanen.2014-02-15 12.01.21

 

 

2014-02-15 12.55.18

2014-02-15 12.07.39

12. Gå til kurset

Tobias skulle begynne på hobbykurs på skolen mandag ettermiddag. Det skal foregå på tekstilrommet, siden han ikke var sikker på hvor det var, skulle jeg følge han. Ettersom det passet best sånn, fikk Ingeborg være med og henge på ryggen. Da ville Sigurd være med også. Vi labbet avgårde i ruslefort tempo. Det er en trygg skolevei, men dessverre krysser vi motorveien over ei bru med litt trafikk, så det er ikke alltid så lett å prate med hverandre underveis.

Videre viste det seg at kurset er utsatt til etter vinterferien, uten at alle deltakerne har fått beskjed. Så noe slukøret ruslet hele gjengen hjem igjen uten å ha fått kurs eller tid i lekeappparatene bak skolen. Den som koste seg glugg ihjel var Ingeborg som insisterte på å gå store deler av veien hjem selv. Det var spennende å se på bybanen som suser forbi med jevne mellomrom (det er da jeg skjønner hvor sakte vi går), se på bilene gjennom motorveigjerdet og bare det å kjenne at bakken går opp og ned. En liten tur for de fleste av oss, en ekspedisjon for den på 16 måneder.

Det minner meg om at vi snart på ta oss tid til at hun kan gå til og fra barnehagen.

Vel hjemme ble det tegnekveld på gutta. Oldefar kan vente seg flotte tegninger til 100-årsdagen.

9. Strandhogg før hjemreise

Vi må nesten lufte oss før vi kjører hjem! La oss ta en tur på stranda i det minste. Konkurranse 9: bygg det fineste sandslottet utgikk på grunn av sur vind lørdag. Noen plukket litt skjell og samlet litt sand på søndag, men ble fort oppslukt av en rutsjebane av is på svabergene. Den ene av familiemedlemmene som hadde lånte joggesko fordi han greide å plumpe i en isete søledam dagen før, greide å holde seg tørr på beina helt til vi etter passelig mye frisk luft og hoi og leven begynte å gå tilbake til hytta.

For min del var det litt blandede følelser rundt strandturen, fordi sist vi var der, viste det seg at Viking måtte komme for å hente bilen vår. Hytetturstatistikken har så langt vært preget av litt dramatiske hendelser. Men nå har vi snudd trenden. Ingen uhell, ingen kriser. En våt sko og sokk er for en hverdagslig sak å regne.

Takk for turen – vi gleder oss til å treffe den samme gjengen igjen snart.

2014-01-26 11.37.02 2014-01-26 11.37.21 2014-01-26 11.37.42 2014-01-26 12.10.02

2. Mikrotur med integrert trening

En mykstart på arbeidsåret er å gå på jobb med henholdsvis en og to assistenter med seg 5-åringen fikk bli med mor og bygge julegavelego i museumskaféen. 9-åringen og ettåringen ble lærerassistenter på pappaen sin skole. Treerbanden fikk luftet seg litt med å gå til og fra bussen på vei hjem, men en tur mellom de ulike byggene på museet teller ikke som luftetur, ei heller å vandre rundt på sokkelesten i uisolerte og trekkfulle fabrikkhaller.

Så i dag fikk gutta være med å trimme mammaen, en slags intervall-styrketreningsøkt der jeg løp etter gutta på sparkehjul. Puh, de begynner å bli temmelig kjappe, så her må det bygges mer kondis. Og noen diskret styrkeøvelser i ly av mørket mens sparkehjulgjengen freste rundt på humpene utenfor Nordahl Grieg skole/disset i 5-åringen sin barnehage.

Runkeeper kunne fortelle at rundturen strakk seg over 2,6 km, og varte i 25 minutter. Maksfarta lå et øyeblikk på 12-13 km i timen. Jaja, det er vel greit å ha rom for forbedring på nyåret.