48. Sykkeltur til vikingtida

Når man har landet hjemme, fått skylt av turskoene og fått satt på tre vaskemaskiner må man lufte seg igjen. Særlig når været fortsatt er fint her i Bergen. Mon tro om jeg fikk satt på barnesetefestet på den nye sykkelen min i fjor? Jepp! Luft i dekkene: check! Hjelmer? Check. Hvor går ferden? Kan vi ikke sykle ut til Hordamuseet, det er sikkert en eller annen dag der nå… Så etter en litt treg start, vi glemte nemlig plaster – som man plutselig trenger etter et litt brutalt møte med en stein i grøfta, lovnader om is og at vi kan ringe pappa for å bli hentet fikk vi endelig fart på hjulene. Det er jo slitsomt å sykle på en barnesykkel uten gir, men det gikk da unna til slutt med lydeffekter og hoiing. Jeg må tilstå at jeg synes det er skumlere å sykle med denne gjengen enn å ta dem med på ei turlagshytte langt fra folk. Man kan ikke bare slippe sykkelen hvor lillesøster sitter fastspent i barnesetet.

På Hordamuseet var det som antatt Bjørgvinmarknad, med middelaldersk fløytespill, sverdkamper og salg av alskens festlige effekter som sverd, pil og bue, pyntesaker og mat. Gutta fikk skyte med pil og bue og vi gikk rundt og kikket på bodene og alle de flotte utkledte folkene bak og mellom bodene. Da vi fant hester/ponnier bak et gjerde ble lillesøster ivrig og hilste med flere høyt og tydelig BÆÆÆ!

De kjøpelystne fikk kjøpe seg en bue med tre piler til storebror som vil være mørkalv, lillebror (også kjent som fryktløs) identifiserer seg mer med dvergene og kjøpte ei øks og et skjold. Jeg kan også ha kommet i skade for å love å sy noen middelalderkostymer, og kanskje mormor kan hjelpe til med å sy noe når hun blir pensjonist?

Vi avsluttet med pølse og lapper i Tøsdalsløa før vi snudde nesen hjemover, nå lastet med tre piler, øks, sverd og en langbue. På vei opp bakken mot Stend kom mr fryktløs på lovnaden om å ringe og bli hentet med bilen. Jeg tenkte at det kunne være greit å komme seg hjem litt raskere uten den minste sykkelen, og ikke minst uten en ekstra langbue å holde styr på. Nå har vi laget regler for å skyte med pil og bue, og har allerede vært en tur i naboens villniss for å leite etter ei pil som hadde gått mye lengre enn vi så for oss. Det skal bli spennende å se hvordan det blir å leve med en villmann med øks og skjold.

 

47. Hjem igjen

Fredagen avsluttet vi dagen med å rydde så godt vi klarte, og vaske oss ut av fellesrommet. Frokosten lørdag morgen ble tilbragt på trammen for å grise minst mulig inne. Sola skinte fortsatt og motet var på topp da vi på nytt skulle forsere snøen for å finne veien tilbake til bilen. Vi kom oss nesten opp til toppen på tørr sti. Deretter var det kun nedoverbakke – med og uten snø, tilbake til bilen. Jeg trenger neppe fortelle at det gikk temmelig mye kjappere nedover kjent sti, enn opp en ukjent vei. Det var likevel godt å få en rast underveis, vi hadde dessuten noen energibarer som måtte spises opp før vi var tilbake i bilen. Energibarer er visst hottere enn kvikklunsj akkurat nå, husk bare å drikk nok vann dersom man spiser sånt. Nedturen tok en time mindre enn turen opp til hytta, og det viste seg at vi hadde sett den bortgjemte stien fra brua – men den lå i feil retning for oss som leser skilt og kart. Akk ja.

Alle var til slutt enig om at det hadde vært en fin tur. Spennende og lærerrik. Nå skal støvlene sprayes på nytt, og neste gang skal jeg huske gamasjer, selv om jeg nesten har glemt at de er nyttige og lure. Neste gang tror jeg dessuten vi kommer tilbake i juli eller august, hytteboka vitnet om mye fint vær om sommeren.

46. Opp på nærmeste haug

Alle fikk sove godt i nye senger og lakenposer, til frokost hadde vi et rådsmøte – gå hjem eller bli i snøen til lørdag? Vi endte med å slå oss til ro, bake et brød for å ha nok mat til en ekstra dag, og ta en luftetur opp på en haug i nærheten som så snøløs ut. Der ble det klatring, matpakkespising og aking på sitteunderlaget. Så ble det leik og avslapping i sola i hytteveggen resten av dagen.

Dagens middag ble nudler på nudelgutten, om noen blir bekymret kan jeg si at den typen ferdignudler spiser vi svært sjelden. Vi andre fikk sodd og ferskt grovbrød med smør på. Denne dagen skeiet vi ut med dessert: coktailblanding med marshmallows og kvikklunsj. Et herremåltid!

 

45. Hyttetur i høyfjellet

Kristi Himmelfartsfri og planleggingsdag for alle barna gjorde det fristende å skifte stue litt. Ettersom Træet på Osterøy var opptatt, gikk turen til Vending, ei barnevennlig turisthytte i Bergsdalen. Turen opp er merket til 2-3 timers tur, med 300-400 meters stigning underveis. I bilen hadde vi pakket sekk med lakenposer, så lite tøy som det er forsvarlig å ha med, ekstra joggesko til guttene i tilfelle de ble våte på turen over. Noen kosebamser og drikkeflasker måtte også være med i tillegg til førstehjelpsutstyr og kart og kompass. Vi hadde også med oss tante Ive som fikk jobben som sherpa og coach på vei opp bakkene. Storebror bar nesten alt sitt selv, men når man må bære for en stor og to små i tillegg til verdens søteste lillesøster var det greit å ha med bærehjelp. Når man skal klare seg som newbie på ei hytte uten strøm og vann, er det dessuten greit å være to voksne til å dele på så vel praktisk arbeid som overvåking over frk mobil og vettlaus.

Vi brukte litt ekstra tid på å pakke oss sammen og fordele vekt på både sekk og meis før vi langet ut på veien langs Hamlagrøvatnet. Sola skinte og alt så vakkert ut. Vi regnet med å bruke ca 4 timer på den estimerte 2-3timersturen med våre store og små bein. Allerede etter brua gikk det galt, vi klarte kunststykket å ikke finne stien videre. Jeg skylder på at skiltet og stien på kartet går i en annen retning enn den faktiske stien, men vi krysset myra og tenkte at vi finner vel fram til slutt. Heldigvis fant vi stien igjen etter ca en halvtime i villniset, allerede da hadde vi begynt å krysse små flekker av snø, videre oppover så vi at dette kom det til å bli mer av. Etter en kort pause ve veikrysset som heretter heter polarbrødkrysset begynte klatringen. «Skal er det toppen mamma?» «Nei, vi kommer sikkert til å se minst 5 sånne topper før vi er på det høyeste punktet.» Det virket uendelig langt, stien ble til gjørme, og stien forsvant i snø. Heldigvis så det ut til at noen hadde gått turen en dag eller to tidligere, så vi fulgte sporene videre opp og fram. Vi måtte unne oss en siste liten rast før vi endelig fikk øye på det snøkledde skaret som måtte være dagens høyeste punkt. Da var alle sko og sokker våte og kalde. Men på toppen fikk vi øye på hytta, som også lå badet i snø, gutta fløy ned bakkene.

Det var deilig å kunne laste av seg sekk og meis, og få luftet kalde våte tær, og få strekke på beina for meisungen. Det var folk i sikringshytta, men det så ut til at vi skulle få hele hovedhytta med 20 sengeplasser for oss selv. Det er eksotisk å handle hermetikkmiddag i matboden for barna. En ville ha nudler, en annen ønsket seg kjøttboller. Så da ble det kjøttboller og potetmos på oss andre også. Sjelden har mat smakt så godt!

Gutta la seg til på flatseng på loftet, mens damene fant plass i underkøyene i ett av de to rommene i første etasje. Lakenposer er festlige og rare, og den minste lille kroppen måtte til slutt roes i meisen – og sovnet vel en liten time før det ble leggetid også for oss voksne. Det var ikke nødvendig å fyre for å holde varmen, men for å tørke 4 par søkkvåte sko trengs en god varme i ovnen. Da fikk vi også smeltet litt snø til vaskevann i løpet av natta.