23. Sykkeltur til Nesttun [fortsatt vinterferie]

Vel hjemme i Bergen og slutt på all snøen. Ikke bare er det bart ute, men flere sikre vårtegn er på plass i byen mellom fjellene. Trærne har fått tydelige rakler på, og husets herre er i gang med allergimedisin. Når mor er på jobb, tar far med barna på sykkeltur. Sykkelsetet måtte skrus opp hos begge guttene, de vokser visst. Ingeborg stod klar i gangen med hjelmen på, men pappasykkelen manglet dessverre feste til barnesetet. Vogna ble til nød godtatt av den soveklare jenta. Turen gikk som så ofte ellers til Nesttun og biblioteket der. Det ble spist en bolle et sted, men rapportøren har ikke fortalt hvor.

Sigurd lærte å sykle etter sommeren i fjor, det sies at man aldri glemmer å sykle. Men den ferske 6-åringen var litt rusten i teknikken. Det er jo ganske stor forskjell på å veksle mellom slalåm, langrenn, slalåm, langrenn, slalåm og sykkel på like mange dager. Jeg regner med han sykler som en helt igjen snart.

Hjemturen gikk via bybanen for noen og Tobias, tidligere omtalt som snusfornuftig syklet hjem alene. For den som måtte bli bekymret kan jeg fortelle at det er gang- og sykkelvei hele veien opp.

 

22. Siste dagen i Geilolia [vinterferie]

Onsdag er avreisedag, de som ikke går på eller jobber på skole skal ha to arbeidsdager før helga tar til. Gutta vil gjerne ha noen ekstra timer i bakken, fryktløs er sterkere enn «Eg vil Hjem!», så slalåmskiene vinner siste stikk. Gutta har også fått penger av bestefar for å få noen ekstra timer i bakken, i dag var det tåke og snefall, så de skulle prøve bakken i Vestlia/Geilolia. Noen av barna trives best med kjente bakker, men det gikk da fint med både bånd og tallerkentrekk i dag også. I dag fikk ettåringen og jeg gleden av å vaske og rydde oss ut av leiligheten. Mr fryktløs kunne stolt fortelle at han hadde kjørt rød løype, storebroren mener han er helt gal. Men alle hadde hatt en fin dag på tross av tåke og til dels kraftig snøvær.

Det både snødde og blåste godt da vi etterpå kjørte over Hardangervidda, da vi var nesten nede hørte vi på radioen at det nå av kollonnekjøring over vidda. Vi kjørte inn bak en brøytebil, og har nå debutert på kollonnekjøring.

21. Hver sin tur, en kort og en lang [vinterferie]

Tirsdag var det på tide med langrennski på beina igjen. De eldste guttene ville gjerne gå litt lengre enn mellombarna på 5 og 6, så nok en gang tok fedrene fatt på de eldste to guttene på 7 og 9 år. Hos oss fikk minstemor på 1 bli med i pulken, det var godt å få litt ekstra lang lur når det er så vanskelig å få sove på dagtid. De gikk til Åkerstølen og ble premiert med åpen kafé der. Gutta gikk ikke så mye sammen, det er vanskeligere å prate uanstrengt om Skylanders og andre viktige ting når man må gå etterhverandre i sporet. Skiene bråker litt for mye, og de bruker fremdeles både energi og konsentrasjon på å komme seg fram og opp. Men det er uansett greit å ha en kompis å jage opp eller ned bakken, noen som kan byttelåne pappa for motivasjon og drahjelp.

Baktroppen nådde nye bunnmål i turlengde. Denne gangen tok kakaotrangen oss før krysset på Lorthøl. Mr Fryktløs sitt alias er «EG vil HJEM!», han gikk etterhvert på beina opp de siste bakkene. All ære til den andre mammaen som klarte å motivere til litt ekstra skigåing på den motivasjonsløse 6-åringen, med egen 2-åring i meis på ryggen. Men vi fikk kakao, appelsin og pølse på thermos i dag også. En times oppoverbakke ble permiert med 10 minutters kjøring nedover.

Dagen ble avsluttet med stort pizzabord i den lille leiligheten vår, de eldste overnattet hos den andre familien mens de mellomste trollene fikk sove hos oss. Det var veldig spennende, og greit å øve med liggebesøk når foreldrene er 20 meter lenger ned i gangen.

20. Nok en dag i bakken, med selskap denne gangen [vinterferie]

Med forsterkninger fra Bergen, en familie med venner for alle, var vi klar for nok en vinterferiedag. Denne gangen gikk vi for klassisk kjønnsrolledeling, fedre og de elste barna reiste til Geilo/Kikut for å teste barnebakken der. Forhåpentligvis skulle det også være litt mindre vind der. Det gikk bedre og bedre for fryktløs, og det var stas å ha noen nesten jevnaldrende å sammenlikne seg med. Noen er tøffest i heisen, andre på vei over hoppet. Alle liker sjokoladeskiver og varm saft/kakao. Også denne gangen gikk ferden fra barnebåndet, via enkle tallerkenheiser og til slutt endatil noen turer i stolheisen, eller sofaheisen som enkelte liker å kalle den.

Kvinner og de yngste på 1 og 2 år brukte dagen hjemme og rundt huse, på akebrett og med ski på beina. 2-åringen gikk minst 500 meter, på vei tilbake fikk husets ettåring prøve å ha ski på beina. Det ville være en drøy overdrivelse å si at hun har gått på ski, men jeg slapp henne et øyeblikk, da seilte hun et par meter med vinden. Det var aller mest stas å sitte på akebrettet å bli dratt avgårde. Veldig stas, akebrettet som ofte sto til tørk på badet ble i tide og utide dratt fram sammen med dress og vintersko. Man kan få sagt mye uten å prate.

19. Skitur med pulk [vinterferie]

Det ble søndag og mormor hadde tatt turen tilbake til Trondheim, så måtte vi ta oss av hele ungeflokken på egen hånd. Vi måtte vente litt på at Jokeren skulle åpne, en sånn fin butikk som har litt av veldig mye rart, blant annet utleie av pulk, skistaver og to typer gåselever på boks. Fint skal det være på fjellet også.’

Når vi kom til smøring av ski, så kan vi ikke si annet enn at det ikke er så lett å vite hva som passer til slake oppoverbakker og ca null-føre. Det er bare å innrømme at vi ikke er så veldig erfarne på skitur og smøring, men vi kom oss av gårde. Hvordan man smører mr «eg vil hjem!» på 6 år, er fortsatt en gåte. Sjokolade hjelper bare litt. Vi klarte til slutt å komme oss 2 km fra startpunktet, men jeg foretrekker å omtale det som en halvannen times blodslit i motbakke. For de som er lokalkjent så gikk vi altså ut fra hotellet på UStaoset og oppover i nærløypa, passerte krysset på Lorthøl med ca 500 m mot Åkerstølen. Der fant vi en slags ly for vinden, pølser på termosen i dag igjen og snø som denne gangen var for dyp for rompeakebrettene. Det var visst deilig å ligg/sove i pulken så lenge den var i bevegelse, men når den stoppet var det fint å komme opp for å få litt pølse og lunken saft. Ulempen med å gå på ski fra Ustaoset er at man stort sett alltid starter med oppoverbakker. Fordelen er at da går det kjapt å renne seg hjem igjen når man plutselig er ferdig med turen.

Det blåste litt for mye for oss den dagen. Men vi var i det minste på riktig side av den stengte Hardangervidda. Sent på kvelden fikk vi endelig besøk av en vennefamilie som skulle ha vinterferie på hotellet. De hadde stått i kø for kolonne ca kl 14, men måtte snu ved Dyranut. I 9-tiden fikk de kveldsmat på døra og besøk av en ivrig ventende kompis. De to yngste var allerede lagt for natta.

18. skidag i bakken [vinterferie]

Det var lørdag og vinterferie. Dagen før hadde mormor tatt med seg en isbjørn og en okse på toget fra Bergen til Ustaoset. For oss som har tilbragt årets vinter i Bergen, var det ren lykke å se snøhaugene på Ustaoset. Vinterdressene fikk lagt igjen litt sand og skit i snøhaugene mens de rutjset med bæreposer på rompa. Verdens enkleste, og raskeste rompeakebrett.

Mor og far, og lille frøken rødspette (ferdig med vannkoppene nå) kjørte bilen over fjellet etter arbeid. Vi fikk etterhvert varme i leiligheten, mat i skrotten og skrottene i seng i rimelig tid. Så når lørdagen endelig kom var vi klare for å ta turen til Geilo for å prøve å stå slalåm. Mormor og lillefrøken ble hjemme med akebrett og kort vei til skivemat og sovetid. Vi andre fikk gå gradene fra bånd til tallerkentrekk, og 6-åringen klarte til slutt å ta barneheisen alene. Det var stor stas.

Det var fine forhold i bakken (Slaatta), både vær og føre var på vår side. Det var heller ikke avskrekkende fullt eller tilløp til dårlig stemning selv om det var en lørdag med vinterferie for store deler av landet. Den sist for østlandet og den første for vestlandet. De voksne byttet på å kjøre med 6- og 9-åringen. 6 åringen er også kjent som fryktløs, og nesten uten styring,en litt skummel kombinasjon, men det gikk heldigvis alltid bra. Den snunsfornuftige storebroren har litt mer erfaring og ble med flere turer i «toppheisen», korken. Han nekter imidlertid å kjøre rød løype ned. Jeg frykter at jeg har blitt så rusten at jeg trives best i de blå løypene, men det var gøy å få litt mer fart under skiene enn det du trenger for å bremse en halvgal 6-åring.

I løpet av den første timen med «Jeg vil hjem!» og etter det fikk vi 4,5 timer med ren lykke. Puddersnø avløst av pølse på termos og varm saft. Den som tar heisen alene fikk noen ekstra sjokoladebiter i premie.

Det var ekstra deilig å komme hjem til ferdig middag og fornøyd akedronning den dagen. Takk til mamma/mormor som holdt hjemmefronten for oss.

17. Geocaching i nærmiljøet

Alle moderne turfamilier later jo til å drive med dette. Nå var det vår tur til å prøve. Mannen har lastet ned program på telefonen, og barna skulle selv få følge med på kartet på telefonen. Det første som skjedde, var at noen mistet telefonen i bakken. Skjermen knuste, det gjorde også hjertet til den uheldige. Men telefonen virket fortsatt så vi satte avgårde til første post. Vi fant to poster alle sammen, så delte vi oss før treigostene gikk hjem og de to sprekeste fant to poster til. Vi er fortsatt nybegynnere og strever med å lære koder og få det hele til å virke. Men kommer nok til å prøve igjen, både her i nærmiljøet og lenger ute på tur.

Er du nysgjerrig kan du lese mer om geocaching her.

2014-02-16 12.39.50

2014-02-16 13.32.07

2014-02-16 13.32.23

2014-02-16 13.37.24

16. Med sparkesykkel til biblis

Noen ganger er det fint å kombinere tur med kultur. Lørdag var det på tide å få levert bibliotekbøker og lånt nye. Bjarte tok med seg barna og ei nabojente, tre sparkesykler og satte av gårde med snuten mot Nesttun. Hjelle bakeri ligger omtrent midtveis, helt perfekt for bollepause. På veien ligger også en barnehage med artige lekeapparater. Etter at bybaneutbyggingen endelig er ferdig har vi også fått tilbake en forbedret utgave av gang og sykkelvei ned til Nesttun sentrum, veldig fin tur, aller mest nedoverbakke. På vei hjem er det fortsatt lov å jukse med å ta bybanen.2014-02-15 12.01.21

 

 

2014-02-15 12.55.18

2014-02-15 12.07.39

13. og 14. Til ære for en 100-åring

Min kjære farfar er blitt 100 år! Dette ble behørig feiret med både pressebesøk og familieselskap sist helg.

Vi reiste selvsagt til Trondheim for å være med på festivitasen. Med til store familieselskap, hører at vi klumper oss sammen 3 av søstrene mine med tilbehør hos mamma. Hennes 3 døtre med tilbehør blir etter siste telling 12 personer, dette inkluderer 3 svigersønner og 6 barnebarn. Fordelt på mamma sine 110m2 på Flatåsen blir det sovesal og tilløp til trangt. Når vi blir så mange, må vi ut og lufte oss litt mer enn tre timer med å sitte fint og spise smørbrød og kaker.

Jubilanten understreker selv at det å gå på tur er en del av oppskriften på å bli så gammel. Så når vi går på tur, håper vi at det hjelper oss til å leve godt og lenge sånn som farfar og oldefar.

Rett etter selskapet satte vi snuten mot Trondheim klatrehall på den andre siden av byen. Inne i et industribygg bak kjøpesenteret Circus, tidligere KBS, fant vi en stor hall med masse klatrevegger. Det var god plass til både oss søstrene med tilbehør, nå utvidet til hele søstreflokken på 5 minus Ingeborg på 16 måneder, som vel er den flinkeste klatreren av oss alle. Hun kan ha mye moro med en tripp trapp stol, eller å gå opp og ned trappa.

Søstrene i klatreveggen

Etter ei stund i forsøk på rette, bratte og motbakkevegger kom det en familie inn som så skikkelig spreke ut. Tenk å ta turen til klatrehallen på en lørdag ettermiddag. De hadde nok klatret noen ganger før, for de var snart spent opp i seler og var på vei opp klatreløypa med tau.

Men når jeg tenker meg om, så ser vi ikke så værst spreke ut vi heller:

De yngste var ikke overraskende de flinkeste klatrerne, men grepene er jo tilpasset voksen avstand mellom armer og ben. Vi holdt oss stort sett på løyer som var merket lett og ganske lett. «Hardt» og «Jævlig hardt» fikk stå pent i fred for oss denne gangen. Det artige med å prøve noe nytt, er at læringskurven er bratt. Dette gjør vi gjerne igjen. Om noen vet om en kaltrehall med familievennlig tilbud i Bergen og omegn så gi beskjed.

Vanligvis når man reiser til Trondheim i februar står spark, akebrett og skitur på programmet. Denne gangen var det helt tomt for snø. Det er stusslig med vinter uten snø, men deilig å pakke for reisehelg uten å ta med dobbelt sett med vintertøy og ull til alle mann alle. Søndag tok vi derfor turen til Pirbadet, denne gangen fikk både bestefar og mormor være med på gøyen. Enda så spreke og fine vi er, så har vi altså ikke tatt bilder fra badet.