48. Sykkeltur til vikingtida

Når man har landet hjemme, fått skylt av turskoene og fått satt på tre vaskemaskiner må man lufte seg igjen. Særlig når været fortsatt er fint her i Bergen. Mon tro om jeg fikk satt på barnesetefestet på den nye sykkelen min i fjor? Jepp! Luft i dekkene: check! Hjelmer? Check. Hvor går ferden? Kan vi ikke sykle ut til Hordamuseet, det er sikkert en eller annen dag der nå… Så etter en litt treg start, vi glemte nemlig plaster – som man plutselig trenger etter et litt brutalt møte med en stein i grøfta, lovnader om is og at vi kan ringe pappa for å bli hentet fikk vi endelig fart på hjulene. Det er jo slitsomt å sykle på en barnesykkel uten gir, men det gikk da unna til slutt med lydeffekter og hoiing. Jeg må tilstå at jeg synes det er skumlere å sykle med denne gjengen enn å ta dem med på ei turlagshytte langt fra folk. Man kan ikke bare slippe sykkelen hvor lillesøster sitter fastspent i barnesetet.

På Hordamuseet var det som antatt Bjørgvinmarknad, med middelaldersk fløytespill, sverdkamper og salg av alskens festlige effekter som sverd, pil og bue, pyntesaker og mat. Gutta fikk skyte med pil og bue og vi gikk rundt og kikket på bodene og alle de flotte utkledte folkene bak og mellom bodene. Da vi fant hester/ponnier bak et gjerde ble lillesøster ivrig og hilste med flere høyt og tydelig BÆÆÆ!

De kjøpelystne fikk kjøpe seg en bue med tre piler til storebror som vil være mørkalv, lillebror (også kjent som fryktløs) identifiserer seg mer med dvergene og kjøpte ei øks og et skjold. Jeg kan også ha kommet i skade for å love å sy noen middelalderkostymer, og kanskje mormor kan hjelpe til med å sy noe når hun blir pensjonist?

Vi avsluttet med pølse og lapper i Tøsdalsløa før vi snudde nesen hjemover, nå lastet med tre piler, øks, sverd og en langbue. På vei opp bakken mot Stend kom mr fryktløs på lovnaden om å ringe og bli hentet med bilen. Jeg tenkte at det kunne være greit å komme seg hjem litt raskere uten den minste sykkelen, og ikke minst uten en ekstra langbue å holde styr på. Nå har vi laget regler for å skyte med pil og bue, og har allerede vært en tur i naboens villniss for å leite etter ei pil som hadde gått mye lengre enn vi så for oss. Det skal bli spennende å se hvordan det blir å leve med en villmann med øks og skjold.

 

Advertisements

47. Hjem igjen

Fredagen avsluttet vi dagen med å rydde så godt vi klarte, og vaske oss ut av fellesrommet. Frokosten lørdag morgen ble tilbragt på trammen for å grise minst mulig inne. Sola skinte fortsatt og motet var på topp da vi på nytt skulle forsere snøen for å finne veien tilbake til bilen. Vi kom oss nesten opp til toppen på tørr sti. Deretter var det kun nedoverbakke – med og uten snø, tilbake til bilen. Jeg trenger neppe fortelle at det gikk temmelig mye kjappere nedover kjent sti, enn opp en ukjent vei. Det var likevel godt å få en rast underveis, vi hadde dessuten noen energibarer som måtte spises opp før vi var tilbake i bilen. Energibarer er visst hottere enn kvikklunsj akkurat nå, husk bare å drikk nok vann dersom man spiser sånt. Nedturen tok en time mindre enn turen opp til hytta, og det viste seg at vi hadde sett den bortgjemte stien fra brua – men den lå i feil retning for oss som leser skilt og kart. Akk ja.

Alle var til slutt enig om at det hadde vært en fin tur. Spennende og lærerrik. Nå skal støvlene sprayes på nytt, og neste gang skal jeg huske gamasjer, selv om jeg nesten har glemt at de er nyttige og lure. Neste gang tror jeg dessuten vi kommer tilbake i juli eller august, hytteboka vitnet om mye fint vær om sommeren.

46. Opp på nærmeste haug

Alle fikk sove godt i nye senger og lakenposer, til frokost hadde vi et rådsmøte – gå hjem eller bli i snøen til lørdag? Vi endte med å slå oss til ro, bake et brød for å ha nok mat til en ekstra dag, og ta en luftetur opp på en haug i nærheten som så snøløs ut. Der ble det klatring, matpakkespising og aking på sitteunderlaget. Så ble det leik og avslapping i sola i hytteveggen resten av dagen.

Dagens middag ble nudler på nudelgutten, om noen blir bekymret kan jeg si at den typen ferdignudler spiser vi svært sjelden. Vi andre fikk sodd og ferskt grovbrød med smør på. Denne dagen skeiet vi ut med dessert: coktailblanding med marshmallows og kvikklunsj. Et herremåltid!

 

45. Hyttetur i høyfjellet

Kristi Himmelfartsfri og planleggingsdag for alle barna gjorde det fristende å skifte stue litt. Ettersom Træet på Osterøy var opptatt, gikk turen til Vending, ei barnevennlig turisthytte i Bergsdalen. Turen opp er merket til 2-3 timers tur, med 300-400 meters stigning underveis. I bilen hadde vi pakket sekk med lakenposer, så lite tøy som det er forsvarlig å ha med, ekstra joggesko til guttene i tilfelle de ble våte på turen over. Noen kosebamser og drikkeflasker måtte også være med i tillegg til førstehjelpsutstyr og kart og kompass. Vi hadde også med oss tante Ive som fikk jobben som sherpa og coach på vei opp bakkene. Storebror bar nesten alt sitt selv, men når man må bære for en stor og to små i tillegg til verdens søteste lillesøster var det greit å ha med bærehjelp. Når man skal klare seg som newbie på ei hytte uten strøm og vann, er det dessuten greit å være to voksne til å dele på så vel praktisk arbeid som overvåking over frk mobil og vettlaus.

Vi brukte litt ekstra tid på å pakke oss sammen og fordele vekt på både sekk og meis før vi langet ut på veien langs Hamlagrøvatnet. Sola skinte og alt så vakkert ut. Vi regnet med å bruke ca 4 timer på den estimerte 2-3timersturen med våre store og små bein. Allerede etter brua gikk det galt, vi klarte kunststykket å ikke finne stien videre. Jeg skylder på at skiltet og stien på kartet går i en annen retning enn den faktiske stien, men vi krysset myra og tenkte at vi finner vel fram til slutt. Heldigvis fant vi stien igjen etter ca en halvtime i villniset, allerede da hadde vi begynt å krysse små flekker av snø, videre oppover så vi at dette kom det til å bli mer av. Etter en kort pause ve veikrysset som heretter heter polarbrødkrysset begynte klatringen. «Skal er det toppen mamma?» «Nei, vi kommer sikkert til å se minst 5 sånne topper før vi er på det høyeste punktet.» Det virket uendelig langt, stien ble til gjørme, og stien forsvant i snø. Heldigvis så det ut til at noen hadde gått turen en dag eller to tidligere, så vi fulgte sporene videre opp og fram. Vi måtte unne oss en siste liten rast før vi endelig fikk øye på det snøkledde skaret som måtte være dagens høyeste punkt. Da var alle sko og sokker våte og kalde. Men på toppen fikk vi øye på hytta, som også lå badet i snø, gutta fløy ned bakkene.

Det var deilig å kunne laste av seg sekk og meis, og få luftet kalde våte tær, og få strekke på beina for meisungen. Det var folk i sikringshytta, men det så ut til at vi skulle få hele hovedhytta med 20 sengeplasser for oss selv. Det er eksotisk å handle hermetikkmiddag i matboden for barna. En ville ha nudler, en annen ønsket seg kjøttboller. Så da ble det kjøttboller og potetmos på oss andre også. Sjelden har mat smakt så godt!

Gutta la seg til på flatseng på loftet, mens damene fant plass i underkøyene i ett av de to rommene i første etasje. Lakenposer er festlige og rare, og den minste lille kroppen måtte til slutt roes i meisen – og sovnet vel en liten time før det ble leggetid også for oss voksne. Det var ikke nødvendig å fyre for å holde varmen, men for å tørke 4 par søkkvåte sko trengs en god varme i ovnen. Da fikk vi også smeltet litt snø til vaskevann i løpet av natta.

 

 

44. Ettermiddagstur til Smørås

Storebror kom stolt hjem og var ferdig med alle leksene. Da hadde faren lovet at vi kanskje kunne finne på noe morsomt. Så hva gjør man da? Gå på MX-sport og finne ut hvilken turorientering vi skal følge i år? Eller gå på Smøråsfjellet og sjekke ut den nye mini-klatreparken der? Det ble Smørås og utforsking av nye klatreleker. Vi matet ender og lette oss fram på stien rundt vannet.

 

 

43. Den store styrkeprøven

Endelig var tiden kommet for å teste ut hvor spreke vi egentlig er. Vi meldte på de med skostørrelse fra over 30 til 4-fjellsturen, den familievennlige versjonen av byens tradisjonsrike 7-fjellstur. Den siste måneden har vi forsøkt å teste ut både små og store bein på oppoverbakker, nedoverbakker og en viss grad av utholdenhet. Når dagen endelig kom var vi til sammen 9 personer som var klare til å starte sammen, og ihvertfall ta noen pauser sammen på toppene. Fra oss gikk de to eldste barna, foreldrene og den temmelig spreke mormora som kom med fly fra Trondheim. I tillegg hadde vi to andre familier representert med et barn i vennealder og en forelder, et sprekt og variert turfølge.

Vi startet på Årstad og samlet troppene, det er litt kjedelig å traske såpass mye på asfalten før vi begynner å klatre opp på Ulriken, men på den andre siden er det en grei oppvarming når man først skal gå hele dagen opp og ned. Vi klatret oss oppover med godt mot, det er litt strevsomt å gå i kø, men det er samtidig artig å være på tur med ca 8000 andre mennesker. Noen går forbi oss, andre går vi forbi, og en hel del kjenner vi etterhvert igjen på de ulike naturlige stoppestedene. Det viser seg at både barnefamilier og voksne følger samme tempo som oss når vi ikke forter oss, men likevel har fokus på å komme oss fremover.

Den værste etappen var veien ned fra Ulriken, da var moralen synkende hos begge guttene. De gikk hver for seg, men ga klart uttrykk for at det var tull å gå på tur. En syntes det ikke skulle vært lov å være så vått og sleipt i løypa, en annen ville hjem. Papsen forsøkte med oppmuntring: «Tenk så kult det blir når du kommer i mål!» og fikk svar på tiltale: «Det er ikke kult å gå på tur. Det er kult å gå på TIVOLI!». Nuvel, de 6-år gamle beina gikk videre, om enn noe motvillig. Like etter Haukeland fant vi en pølsebod, så ble den gjørmete turbuksa byttet ut med spidermanshortsen. Det var fortsatt litt strevsomt i svingene på vei opp til Fløyen, men det hjelper på å være slihiiten når man kan snike seg snarveier i gresset mellom den kjedelige slyngete asfaltstien. Men enda så sliten og trøtt de små beina er på vei opp – da vi ankom den nye leikeplassen på fløyen og endelig kunne plassere de store rompene på et sitteunderlag – da så vi ikke snurten av verken bein eller spidermanshorts annet enn i kjappe drag på vei opp et klatrestativ eller ned ei sklie. Unger altså. Det ble brått litt slitsomt igjen da vi faktisk skulle gå videre, men tenk, det hjelper med en is fra brushytten. Det hjelper dessverre ikke særlig på humøret å miste kula fra den største kjeksisen fordi man bruker mer tid på å prate enn å spise. Den komplette ulykken inntraff riktignok ikke i vår familie, men alle kan vel tenke seg den følelsen. Da kan vi også tenke oss den følelsen som kommer når man endelig får et velfortjent glass saft ved demningen på Rundemanen og aner den siste store toppen i sikte. På rasteplassen innser vi at vi nok en gang har bært med oss for mange brødskiver. Hvem vil vel ha skivemat når alle har tatt med nok kjeks, godteri, energibarer og sportsdrikke til en hel bataljon?

På vei ned Sandviksfjellet gikk vi også delvis i kø, mens spiderman fikk turboen på og har nok slått rekorden i nedstigning i den beryktede Skredderdalen. Det var deilig å få asfalt under beina igjen i Fjellveien, men hvem visste vel at Fjellveien kunne være såå lang og kjedelig? Nuvel, fra Oscarsgate løp vi endelig inn i målområdet i Marken og kunne hente ut våre velfortjente oransje T-skjorter.

2014-05-25 10.11.45 2014-05-25 10.12.32

2014-05-25 14.21.47 2014-05-25 17.31.32

2014-05-25 17.31.45

 

 

 

 

 

 

 

Vi er rett og slett strålende fornøyd med oss selv hele gjengen, noen fordi de har gått langt, andre fordi de nesten klarte å holde humøret oppe (eller for seg selv) hele veien. Vi klokket oss inn på 7 timer og 51 minutter, da har vi gått på, men hatt gode pauser flere ganger. Sigurd har bodd i T-skjorta siden søndag ettermiddag. Vi må nok bli med neste år også.

42. Mikrotur på små bein

Når man har lært å gå i år, er det utrolig stas å gå selv. Nå gåes det litt til og fra barnehagen når det passer sånn, dessverre er det alt for sjelden vi har, eller tar oss tid til å ta akkurat den transportetappen til fots på de minste beina. Etter middag derimot, er vi alle gode og mette og klar for nye eventyr. Det begynner gjerne med at en ivrig lillesøster finner fram sko og jakke, og trekker oss mot døra. Den siste uka har det vært deilig og varmt i været, men forslaget om sandaler framfor joggesko avslås gjerne kraftig – sandalene er nemlig tøfler, og tøfler bruker man inne. Kom ikke her og lur meg med innesko når jeg skal ut! Det går greit å gå utenfor for å ta på sandalene da. Vi har gått den lange veien for å hente søplebøtta, og vi har gått med en bærepose med glass og metall som skal leveres ved barnehage/butikken. Det er ikke særlig mye lettere å løfte opp 10 kg ekstra for hver flaske og boks som skal i sorteringskassen, men det er heldigvis ganske hyggelig. På veien kan vi sette oss på huk for å se på småkryp, blåse eller riste på ferdigblomstret løvetann og rett og slett prate om livet og det fine været. Det er ikke alltid så lett å høre eller forstå hva som blir sagt, men vi koser oss godt på disse små turene.

2014-05-24 16.03.38

2014-05-24 16.23.43

 

41. Dagen derpå i Arboretet

Det er ikke så dramatisk som det høres, men selve DAGEN var altså 17. mai. Den dagen gikk vi ikledd vår aller fineste stas fra Lagunen til Nesttun. Deretter gikk det slag i slag med rømmegrøtselskap hjemme, leker på skolen og rydding etter ettermiddagsfesten på Skjold skole.

Søndag 18. mai hadde vi fortsatt storfint besøk fra Oslo. Husets herre har begynt sykkelsesongen, husets pirat skulle i sjørøverselskap mellom 12 og 14. Hva finner man så på for å glede gjestene i halvannen time? Speed-date i Arboretet. Det er kanskje noen  Rhododendron eller noe som blomstrer akkurat nå? De har en natur-lekeplass med ulike klatrestativer for liten og de litt større, og viktigst av alt – de selger is. Det er viktig å ta en myk overgang mot hverdagen etter 17.maihurramegrundt. Som sagt så gjort. Vel framme på den nye og svært romslige parkeringsplassen fant vi ut at noen andre også hadde fått samme idé, men vi klarte å klemme inn den lille bilen vår.

Vertinna var litt bekymret for om det var nok blomster på trærne, men gjestene fra Oslo viste stor entusiasme og lot til å være fornøyde.

2014-05-17 13.49.18

2014-05-17 17.28.43I mangel på blomsterbilder, så får dere herved se noen av oss i vår fineste prakt!

Barna og gjestene våre, om noen lurer.

40. 11. mai på Lyderhorn og Ørnafjellet

Noen ganger må mor i huset jobbe på en søndag, når resten av familien reiser på tur tar jeg likevel oppdraget med å rapportere og telle turen. Søndag 11. mai fikk gutter og jente med seg gode venner opp på Lyderhorn. Fryktløs fant plutselig speedfart og føk avgårde opp og ned bakker. Underveis fant de bunkerser og kanonstilling som var spennende å utforske.

 

39. 1. mai på Løvstakken

Som tante Bjørg riktig påpeker i en kommentar, så glemte jeg å skryte av turen vår til Løvstakken. 1. mai kom på en torsdag med sol og blåsevær. Vi parkerte på Krambua og startet med å hilse på sauer og hest på Fjøsanger. Gutta fikk gå snarveien på stien rett gjennom skogen, mens foreldre og lillesøster tok den lange omveien på skogsveien rundt. Det var greit at vi hørte hverandre underveis, sånn at pappaen kunne komme inn i skogen og rettlede de villfarne barna. Før vi forlot turveien for godt tok vi en skivepause på Olavsbu, med flott utsikt til Ulriken. Dit opp skulle vi gå om noen uker.

Så kom vi til skogsti for hele familien, det gikk oppover og oppover, men det var enda ikke klatring. Pappaen hadde lovet bort klatring. Når kan vi klatre? Vi passerte et steingjerde og lurte på om vi kom inn i Myrkskog, der trær og steiner kan være forhekset. Til slutt kom vi opp på eggen fra Gulltoppen, vi fant ei trapp og endelig kunne vi klatre. Det var skikkelig bratt og det var greit å bruke både hender og føtter for å komme seg trygt opp og fram. Det var stilig å ha utsikt over Fyllingsdalen og Bergen Vest, et område hvor vi er lite kjent. På toppen var det skikkelig blåsekaldt så det var bare guttene og jeg som fant veien helt opp til masta. Papsen og lillesøster fant et lunt sted i solen for matpakkerast. Når man er to voksne til å bære kan enkelte bli litt optimistisk med tanke på å fylle sekken med både vann, saft og kaffe. Godt er det uansett.

Vi kom oss helskinnet ned igjen. Og sauene sier Bæææ i Bergen også.